Tussen (1232 moh)
01.09.2018

Deltakere: Arne, Rolf, Trond

Høstturen til Luster er blitt en hyggelig tradisjon. Det var Rolf, Trond og Arne som dro dit i år, Einar og Sven var opptatt med andre gjøremål.
Da vi kom fram fredag kveld var det nydelig vær og vi satt ute på verandaen og koste oss med et par vinflasker. Arnes tremenning, Bjarne Mørck, dukka også opp og vi delte siste slanten med han. Han fikk tilbud om å bli med på tur, men prioriterte heller en lang dag på sykkelen.

Lørdag morgen startet vi fra Mørkridsdalen kl 10.08 og gikk i rolig tempo opp til Rebni. Det var gråvær og fin temperatur. Noen få solglimt fikk vi også i løpet av denne dagen, men kunne gjerne hatt mer av det. Veien til Rebni er smal og bratt, og Arne fortalte om den gangen på 80-tallet da han og Øyvind Berg prøvde å kjøre bil uten firehjulstrekk opp her. Det endte i grøfta med ene forhjulet og krisen var et faktum. Her var det ikke bare å ringe etter kranbil. Jarle Bolstad, en gardbruker nede i Skjolden, reddet oss ut av den situasjonen da han kjørte en diger traktor oppover den smale veien med et nødskrik og fikk løftet bilen innpå igjen.
Videre opp til stølen Rebnisli er det noen kneiker, men også slakere partier så dette er en grei etappe. At det går an å kjøre opp dit med motorkjøretøy er likevel imponerende. Vi så ferske hjulspor og utafor et av selene sto det en sekshjuling.

Til Skori er det bratt, men stien er fortsatt bra. Geir Vetti sine sherpaer har bygd noen meter med forseggjorte trapper noen steder og det hjelper litt. Vi hadde spist en dugelig frokost, så det var fortsatt ikke behov for noen matpause.

Etter en liten pust i bakken på Skori fortsatte vi mot Myrasete. Stien er nesten flat og går tett inntil den bratte bergveggen som går langsetter her i mange kilometers lengde. Noen geiter løp foran og viste vei. Her er det relativt overgrodd og litt krunglete å gå. Arne har vært på Tussen noen ganger, men bare én gang før gått turen fra denne siden og det var over 30 år siden. Vi visste at for å komme opp til stølen er det et oppsteg rett nedenfor som man må finne for å komme trygt opp. Dette punktet klarte vi likevel å overse. Skrape i lakken til «kjentmannen». Heretter veit vi at det er ved et lite sva der stien tar rett opp en meter og dreier skarpt mot høyre. Ikke lett å se når man kommer nedenfra så det gjelder å være obs. Her burde det males eller markeres på en eller annen måte. Vi passerte altså forbi dette punktet og hylla vi fulgte ble brått veldig smal. Like foran oss rant bekken. På utsiden av oss var det et svimlende stup som kalles Brattagjelet og vi sto plutselig veldig eksponert. Vi skjønte selvfølgelig at dette var feil og kunne bare snudd for å finne igjen stien, men samtidig så vi at det bare var et par klyv oppover myrtorva så var vi på sikker grunn. Vi valgte derfor å klore oss rett opp, men det var med en liten pirring i magen og kan ikke anbefales. Vi ville ikke fortsette før vi var sikre på at vi hadde lokalisert den rette traseen, men ovenfra er det såre enkelt å se stien. Finner man den er det fullstendig trygt å ta seg opp og ned her.
Olav Rebni som er lokalkjent har seinere fortalt at for ca 60 år siden gikk ei budeie seg fast her etter å ha tatt seg ned for tidlig. Det skjedde i dårlig vær og halvmørke om høsten og hun måtte tilbringe natta på ei hylle, våt og kald, til det ble såpass lyst at hun kom seg opp igjen til Myrasete og kunne ta seg inn i et av selene der.
Olav har et sel på Myrasete med et flott steintak. I de seinere år har han restaurert hele huset og det ser riktig flott ut. Vi slo oss ned på en plankestabel inntil selet og spiste nista. Vi hadde brukt ca 2.5 time opp hit, så det var godt med en halvtimes pause.

Vi tok peiling mot nordre enden av Myrasetvatnet og visste at vi hadde ca en time igjen til toppen. Ikke overraskende er terrenget her litt myrete, men det er også nokså kupert, så man må liksom tråkle seg framover og oppover. Da vi omsider kom så langt at Tussen, og hele ryggen som toppen ligger langs, dukka opp, var vi i først litt i tvil om hva som faktisk var toppen, men så ser man den store varden og da er det ikke tvil lenger. Fra denne siden er Tussen bare som en liten høyde og ser ikke ut til å være noe spennende i det hele tatt. Vi tok nå peiling rett mot toppen, men så må man passere noen av de digre sprekkene som går langsetter her. Noen av dem er veldig djupe og krøtter har visstnok forsvunnet for godt nedi der. Vi fant stort sett greie punkter å passere, bare en gang måtte vi leite litt etter en trygg passasje. Disse kløftene er helt spesielle og gir landskapet særpreg.

Det er når man kommer opp til varden at Tussen markerer seg som noe spesielt. Rolf kom dit først og ropte like ut da han kikket over kanten og fikk det voldsomme stupet rett ned i Fortun midt i fleisen. Det er litt av en kontrast og veldig spektakulært! Vi hadde brukt nøyaktig fire timer på turen. Det var surt og vindfullt, så oppholdet ble relativt kort. Det kunne vært moro å fortsette ned til Yttri, men da måtte vi ordna oss med drosje derfra og tilbake til bilen. Vi valgte derfor samme vei tilbake og fulgte nå en mer direkte kurs rett mot Myrasete, der det ble en ny rast med kaffe og solskinnsbolle fra Lustrabui. Nå visste vi hvordan vi skulle komme oss trygt videre og så bar det i vei nesten uten stans. Det var godt å komme tilbake til bilen etter 7 timer. Denne turen byr på 1200 høydemeter og det kjentes godt i beina. Rolf og Trond mekka en herlig middag og så gikk resten av kvelden på vanlig vis med litt for mye øl, vin og sigar.

Søndag meldte Yr nydelig vær og nesten skyfritt fra kl. 12.00. Vi var enige om at vi måtte bruke dagen og da er Fuglesteg et overkommelig mål. Det er 600 høydemeter opp dit, så turen er ikke akkurat lett, men er unnagjort på en times tid. Været var fortsatt grått og oppklarningen lot vente på seg. Det var faktisk noen regnbyger rundt oss, men mildt og vindstille så vi satt ute ved et av steinbordene med kaffe og hellekake. På vei ned igjen møtte vi Rita og Stein som var ute på søndagstur. Det var hyggelig å slå av en prat. Så gjensto turen tilbake til Lillehammer og den gikk greit. Riktignok var vi støle og stive så det holdt, men alle var enige om at formen er sånn noenlunde og at vi hadde hatt en fin tur – og best av alt: om bare fire dager ville vi møtes igjen når hele Turgruppa drar på ferie til Aegina i Hellas.