26-27.08.2017
Deltakere: Sven, Arne, Rolf, Einar
Trond hadde meldt forfall til årets guttetur til
Luster, men resten var med og målet var Tuftanovi (1643 moh). Arne var
der i juli 1987, altså for tretti år siden. Selv om det bare er Arne som
driver med Topptrimmen i regi av Luster turlag, er han avhengig av godt
følge på de tøffeste turene og da stiller kameratene fra Lillehammer
opp.
Vi kom relativt tidlig fram til Høyheimsvik fredag ettermiddag i nydelig
vær.
Lørdag morgen tok det en time å kjøre til
Veitastrond og kl. 09.30 begynte vi å gå innover Eldedalen. Det var en
kraftutbygging i gang her og en ny anleggsvei gikk langt oppover lia.
Selv om det ikke var anleggsaktivitet i helga tok vi ikke sjansen på å
kjøre opp. Veien var nokså grov, men det hadde antagelig gått bra og
kunne spart oss for en halvtime. Om et par år er kanskje denne veien
åpen for alminnelig ferdsel?
I enden av anleggsveien fulgte vi stølsveien videre
innover i flatt og fint lende. Stølen Eldedalen er stort sett rast
sammen, men det var mange kyr her. Vi skrådde ned mot brua og over på
venstre side av dalen. I det gamle turreferatet hadde Arne notert at
stien var litt krunglete og at det var bedre å holde helt nede ved elva.
Det vi ikke kunne vite er at dalen har grodd kraftig igjen på disse åra.
Det erfarte vi med det samme, for vi måtte umiddelbart brøyte oss fram
gjennom bregner og tett kratt. På den andre sida av elva kunne vi se at
det var åpent og fint å gå, men hvordan skulle vi da komme oss over på
rette sida igjen? Her nede gikk den stri og vi ante ikke om det var
enklere lenger inn i dalen. Ergo fortsatte vi å kjempe oss framover og
håpet at det skulle bli bedre. Det var også veldig bløtt i bakken og
tungt å gå. Vi prøvde oss også litt oppover for om mulig å finne den
gamle stien, men så ikke noe til den og dermed bar det ned til elva
igjen. Turen til Tuftanovi er lang og tar minst 6 timer opp. Arne
skjønte fort at dette gikk altfor seint og ville gi opp. Det var det
ingen stemning for. Resten av følget mente vi fikk kjempe oss inn til
Tuftene og så vurdere situasjonen der. Det siste stykket inn dit følger
man en rygg og der er det faktisk god sti. Etter drøye 3 timer kunne vi
ta matpause ved Tuftene. Som navnet sier er det bare noen grunnmurer
igjen her. Vi hadde gått i skyggen hele veien, men endelig var vi ute i
sola. Nå kunne vi konstatere at vi måtte kjempe oss gjennom busk og
kratt et godt stykke til før stigningen opp til vann 1102 moh kunne
begynne, og der var det bratt oppover. Arne var totalt umotivert, men
blant de andre var det fortsatt ikke stemning for å snu.
Etter ytterligere en halvtimes
gange hørte vi et forferdelig vræl fra Rolf. Han fekta vilt med armene,
mista balansen og rullet bakover i lyngen. Han hadde tråkket i et
jordvepsebol og fikk tre stikk i ansiktet. Det kunne gått mye verre hvis
det hadde vært en større sverm. Brillene var borte vekk i kampens hete,
men heldigvis fant Sven de igjen ganske fort. Denne hendelsen ble på en
måte spikeren i kista. Vi så dessuten at vi hadde kommet litt for høyt
og heller burde fulgt elva helt inn til stigningen begynte. Der var det
mindre vegetasjon. Alle erkjente nå at vi ikke ville rekke toppen før
langt ut på ettermiddagen. Dessuten kjente alle at det hadde kostet
krefter å gå i dette vanskelige terrenget. Vi besluttet å snu uten
videre diskusjon.
Tilbake ved Tuftene tok vi oss ned til elva for å
finne et sted å vade over. Dette fant vi der elva gjør en markert bue og
det ligger en myr/åpen slette på motsatt side. Her var det grunt og
enkelt å krysse. Videre var det greit å gå. Dette var beiteland og sau
og ku har holdt vegetasjonen nede på denne sida, men det var fortsatt
mange blaute partier. Litt før vi var nede igjen ved stølen møtte vi to
karer fra Veitastrond. De var på vei til vann 1102 for å fiske og skulle
ligge i telt der oppe. De kunne bekrefte at dalen var uframkommelig på
andre sida og at det skulle ligge en stige over elva omtrent oppe ved
Tuftene. Denne er trolig plassert litt lenger oppe i elva enn der vi
vadet. Etter 7 timer var vi tilbake igjen ved bilen, så det ble da en
god dagsmarsj utav dette her. Kjipt å ikke nå toppen, men en riktig
beslutning å snu.
Søndag tok vi sein frokost og ble enige om å besøke
den freda høgdegarden Ormelid. Den skal restaureres og eiendommen
forvaltes nå av en stiftelse. Ingen av oss hadde vært der før. Etter å
ha pakket oss ut av Kårhagen dro vi utom Stein for å avlegge rapport om
gårsdagens tur. Så kjørte vi inn i Fortunsdalen og gikk den 2.7 km langs
gardsveien oppover. Det ble en bra trimtur siden garden ligger
spektakulært plassert 450 moh og med flott utsikt. Det er konstatert at
her har det vært drift i over 4000 år. Garden nedafor heter Nedrelid og
da vi kom dit traff vi eieren som fortalte om sin konflikt med
stiftelsen og myndighetene. Han etterlot ingen tvil om at han følte seg
overkjørt og tråkka på, men hadde også mye annet interessant å fortelle
om stølsveger og livet på slike steder som dette. Litt lenger nede i
veien hilste vi også på kona som plukka tyttebær. Det var trivelige
folk, syntes vi, men skjønner at dette er en sak med flere sider.
Totalt sett en fin helg selv om det ikke ble noen
topptur. Turen vil likevel bli husket. Aldri har vi basket i verre
terreng og vepsestikkene har vi allerede hatt mye moro med.