Det er en scene fra filmen «En deilig April»: de engelske damene drar til Italia, ankommer i stummende mørke og regnvær, og går rett til sengs. Da de våkner neste morgen og åpner vindusgluggene flommer sola inn i rommet og de skuer utover et bølgende og vakkert italiensk landskap. Omtrent slik føltes det også for oss å våkne den første morgenen på vingården vi hadde leid i Toscana, bortsett fra at vi kom fram en deilig og varm ettermiddag.

Turen hadde vært planlagt lenge, i anledning Karen, Rolf og Trond fylte 60 år, som de siste i Turgruppa. Gerd og Trond hadde vært på tur med DNT i området tidligere, der de en dag hadde spist lunsj på vingården Claudia. Vi booket like godt hele vingården og fikk da to ekstra rom, men slapp å få andre folk innpå oss. Stedet så helt nydelig ut av bildene på nettet å dømme, og det var med ekstra store forventninger vi samlet oss på Gardermoen for å ta flyet nedover lørdag morgen. På flyplassen i Roma fikk vi utlevert de tre leiebilene og snart freste vi nordover i spredt orden. Kjøreturen tok ca 2.5 time. Gården hadde et hovedhus og anneks. Jubilantene fikk velge rom først og installerte seg i hovedbølet. Det var kjøkken i begge hus og opplegget ble at frokostene ble forberedt i hovedhuset, mens middagene ble tilberedt i annekset som hadde kjøkken på bakkeplan. Det var nydelige uteplasser ved hvert hus og ikke en eneste dag spiste vi inne.

Rolf hadde kjøpt inn til en enkel, men nydelig pastarett og snart kunne vi hygge oss med mat og vin i kjent stil. Et lite intermesso inntraff rett før middag da det viste seg at vi hadde låst oss ute fra hovedhuset, men det sto et vindu åpent i annen etasje og Arne fikk oppdraget med å klatre opp dit. Det løste seg greit ved hjelp av en hagebenk satt på høykant.

Søndag gjorde vi ikke stort. I nydelig sommervær slappet vi av rundt bassenget i hver vår solseng og med ei god bok, samt en pils i ny og ne. Noen spaserte en liten tur opp i landsbyen Montenero som lå på en høyde bak oss. Her var det en liten butikk som hadde det meste og en flott gourmetrestaurant som dessverre var stengt den uka vi var der. En representant fra utleiefirmaet «Taste of Tuscany» kom innom for å høre hvordan vi hadde det. Hun hadde bestilt en gourmetkokk til oss på tirsdag. Vi hadde dessuten lyst til å smake både mat og vin fra selve gården vi bodde på, og det var ikke noe problem.

Klokka seks inviterte vi jubilantene på champagne og snacks før Rolf grillet kyllinger til middag. Det hadde begynt å blåse litt, men det var greit å sitte ute likevel.

Trond stiller alltid forberedt, og mandag morgen delte han ut kart som han hadde kopiert opp til alle sammen. Siden han og Gerd hadde vært i området tidligere var det naturlig at de hadde mye av regien på det vi skulle oppleve. Denne dagen kjørte vi et lite stykke nordover før vi tok av på en grusete og smal lokalvei som vi fulgte til Sant’Antimo, en diger steinkirke der den eldste delen skriver seg helt tilbake til år 781. Bortsett fra en håndfull turister, tuslet det rundt en slags munk i hvit kappe, med innsunkne kinn og dystert blikk. Utafor sto det lenket fast en fullblods Scott softtail terrengsykkel. Denne kostbare sykkelen kunne neppe tilhøre andre enn munken, en nokså overraskende kombinasjon. Vi kjørte videre til Montalcino, selve hovedsetet for den berømte Brunellovinen. Det var en vakker by med en festning som vi måtte opp i. Ellers var hele bybildet preget av Brunellovin som ble solgt i alle butikker. Det var ganske turistico og prisene var høye. Det fristet å kjøpe, men vi skjønte at her ble man flådd for penger. På uterestauranten der vi spiste lunsj kjøpte vi ei flaske på deling. Det var langt fra den dyreste, likevel betalte vi over kr 300 for den. På veien hjem stoppet vi på Castello Banfi, en av de mest kjente og største Brunello-vingårdene. Her handlet vi noen flasker hver.

Tirsdag valgte Skumsrud og Tvete å roe ned ved bassenget, mens resten ville mosjonere. Trond tok med seg Gerd og Karen på en tur i nærområdet. Rolf, Kjersti og Arne tok bilen til landsbyen Montegiovi som lå like i nærheten. Dette var en sjarmerende liten by helt uten turister. Inne i en pittoresk bakgate strømmet det plutselig klassisk musikk ut av et vindu. Det var et lite magisk øyeblikk og vi måtte stoppe opp noen sekunder. Det gikk en turvei til den litt større byen Castel del Piano og vi bestemte oss for å gå dit. Det ble en fin vandring på bilfri vei, og i byen var det festival og fullt liv. En hesteløpsbane var laget til på torget, en mindre variant av det berømte hesteløpet i Siena. Vi hadde planlagt å ta drosje tilbake, men det viste seg å ikke finnes drosjer i denne byen. Dermed måtte vi gå samme vei tilbake og fikk dårlig tid for gourmetkokken Laura m/venner skulle hente oss kl. 15.00. Vi ble plassert i tre biler og fraktet til en villa høyt opp i åsen ved Seggiano. Dette var også et utleiested med meget høy standard og veldig spennende innredet. Etter en liten forfriskning ble vi satt i arbeid og jobbet som helter i fire timer før maten sto på bordet. Husfrua selv jobbet som en helt og tryllet fram enkle, men smakfulle retter. Einar dokumenterte hele seansen med Iphonen sin og maten var snapt fordøyd før en video lå ute på Facebook.

Det var blitt onsdag og vi var allerede halvveis i ferien. Dagens mål var fjellet Monte Amiata på hele 1738 moh. Det ruver over val d’Orcia og har stor betydning for det gunstige klimaet i området. Val d’Orcia er kjent for sitt vakre kulturlandskap og står på Unescos verdensarvliste. Det var en fin kjøretur gjennom storvokst granskog som strakk seg høyt oppover. Man fikk aldri følelsen av å være på høyfjellet. Veien endte ved et alpinanlegg. Vi spaserte til topps og kikka på utsikten som var formidabel i alle retninger. Deretter kjørte vi ned til byen Santa Fiora, som er en spesielt godt ivaretatt middelalderlandsby. En av severdighetene her er en botanisk hage med fiskedammen La Peschiera der digre ørreter svømte rundt. Vi skulle ha pizza til lunsj og det ble litt att og fram før vi endelig fant et brukbart sted. Vi veit av erfaring at det kan bli litt dårlig stemning når alle er sultne og det er delte meninger om hvor vi skal gå. I slike situasjoner fungerer det opplyste enevelde best og til slutt bar det Trond som satte skapet på plass. Vi spiste middag hjemme, en kjempegod pastagryte med skalldyr, men også denne kvelden blåste litt og vi måtte iføre oss fleecejakker for en gangs skyld.

Frokostene ordna vi slik at man hadde ansvaret hver sin dag for å kjøre opp i landsbyen og kjøpe ferskt brød, ost og alt annet som hører med til en god frokost. Det var herlige måltider.

Det eneste irritasjonsmomentet var det evinnelige hundeglamet om natta. Hver bidige natt sto det bikkjer og bjeffa i nærheten. Seinere fikk vi forklart at nabogården drev med trening av jaktbikkjer. Om natta var det mye villsvin ute og tusla på jordene og det merka selvfølgelig bikkjene.

Torsdag dro Karen, Rolf, Kjersti og Arne til Siena, et par timers kjøretur nordover og fikk parkert i et parkeringshus helt inne i sentrum. Etter en dyr kopp kaffe på en fortausrestaurant på torget kikka vi oss rundt i byen. Høydepunktet var definitivt byens fantastiske katedral med mosaikkbilder av marmor som kunne ta pusten fra en. Vi hadde også tenkt oss opp i rådhustårnet, men der var det så lang kø at vi droppa det.  Vi ble tipset om byens beste pizzasted, men fant det ikke og måtte velge noe annet. Alternativet var imidlertid fullt brukbart. Marit og Einar tok det rolig denne dagen, mens Skumsrud og Ruen kjørte til Seggiano og gikk en tur i området. Målet var å se på slottet Castello di Potentino.

Da vi samlet oss rundt middagsbordet utpå kvelden var det igjen en blikk stille og deilig sommerkveld med en magisk solnedgang.

Fredag tok de fleste det rolig ved bassenget, men Rolf, Kjersti og Arne hadde lyst til å spasere i nærområdet og fikk en fin to-timers tur før lunsj. Halve gjengen (Kulstad/Ruen/Tvete) dro ned til en restaurant ved hovedveien, men den andre halvparten (Skumsrud/Moe) tok noen brødblingser og en øl ved bassengkanten. Restaurantgjestene vendte begeistret tilbake og kunne berette om et skikkelig gourmetsted.

Denne siste kvelden skulle vi bli servert gårdens egen mat og vin. I firetida kunne vi registrere at Claudia var i gang med å tilberede kveldens måltid i en egen del av huset som vi ikke hadde tilgang til. Klokka seks kom sønnen hennes Marco og tok oss med ned på vinfabrikken som lå like ved. Her fikk vi en innføring i vinproduksjonen og for så vidt hele gardsdrifta som var meget omfattende.  Hvitvin, rosévin og tre slag rødvin, olivenolje og kjøttfe. Alt skulle vi få smake i løpet av kvelden. Vi skjønte at dette var kvalitetsvin og kjøpte noen flasker hver. Så kunne vi endelig gå til bords og både mat og vin smakte helt fantastisk. Dette var desidert turens kulinariske høydepunkt. Dessverre måtte vi være relativt moderate for neste morgen måtte vi tidlig opp.

Og tidlig, det var klokka 06.00. Vi droppet frokost, men spiste litt banan og yogurt før vi satte oss i bilene og kjørte i spredt orden tilbake til Roma. Det store spenningsmomentet var om vi ville finne tilbake til stedet der vi skulle levere bilene. Det var bare Skumsrud/Ruen som hadde lest veibeskrivelsen fra utleiefirmaet nøye nok og som fant fram uten problemer. Kulstad/Moe måtte ha to forsøk og ble dessuten stående rådville noen minutter ved en bom som ikke åpna seg. Tvete måtte ha fire forsøk før vi igjen var samlet og kunne puste lettet ut. Dette hadde tross alt gått på skinner. Det samme gjorde resten av hjemreisa og vi var tilbake på Lillehammer utpå ettermiddagen.

Turgruppa har i årenes løp hatt så mange flotte utenlandsturer sammen at det er nesten umulig å rangere dem, men denne turen til Toscana havner nok veldig høyt opp på lista. En tur tilbake hit om noen år skal nok ikke utelukkes.