Tundradalskyrka (1970 m) 15.08.15

Deltakere: Rolf, Trond og Arne

Tundradalskyrkja er en av topptrimtoppene til Luster turlag 2014-16 og Arne trengte følge på denne turen. Rolf og Trond var ikke vonde å be. Dårlig værmelding gjorde at turen først avlyst, men onsdag oppdaget Rolf at metreologene hadde skiftet mening totalt og dermed var det bare å pakke sekken. I juli 1985 besteg Arne toppen første gang fra Nørdstedalsseter/Fivlemyrane og turen tok 9 timer. Tretti år etter var det nå samme Topptrimmen for andre gang og nå skulle den kortere varianten fra Sota sæter prøves. Det skulle vise seg at denne turen ikke ble særlig kortere likevel. Vi ble tatt godt imot på Sota fredag kveld og koste oss med god mat og vin. I dette området hadde Turgruppa flere minneverdige turer på 90-tallet, men dette var første besøk på sommerføre. Under frokosten lørdag morgen snakket vi med ei italiensk dame som hadde vært brefører over Fortundalsbreen denne sommeren og som hadde besteget både Tundradalskyrkja og Tverrådalskyrkja tidligere i uka. Ut fra hennes erfaringer valgte vi å følge stien mot Fortundalsbreen og bestige toppen fra vest. En kortere variant er å følge stien mot Illvatnet og ta seg opp i ura langs den nordøstre snøbakken der. Vanskelighetsgraden er antagelig omtrent lik, men ifølge henne litt brattere klyving helt på slutten uten at det blir direkte vanskelig. Klokka 09.30 var vi i gang, Arne for anledningen iført splitter nye fjellsko i grelle farger. Litt klinete oppover første lia, så et flatere parti langs et lite vann før ny bratt stigning og man er oppe på breplatået i 1400 meters høyde og ser Tundradalskyrkja til venstre. Vi hadde ikke gått så lenge før en diger, kølsvart sky kom til syne over Tverrådalskyrkja. Vi fikk litt angst og tenkte at nå kom dritværet fortere enn meldt. Heldigvis forsvant denne skya nesten like fort som den kom og deretter ble været bare bedre og bedre. Opp på platået forlot vi stien omtrent ved vannet på 1401 m og tok peiling rett mot toppen. Vi hadde trodd at det skulle være bortimot snødekt herfra, men det var langt fra tilfelle. Det var heller ikke is på vannene lenger her oppe. En snøbakke gikk halvveis opp mot toppen, men vi skjønte at vi neppe ville få bruk for isøksa som vi hadde tatt med oss for sikkerhets skyld. Det ville bli en varm dag og mjuk snø. Ovenfor snøbakken så det veldig bratt ut, men den slags løser seg som regel når man kommer oppi der. Etter en matbit begynte vi på oppstigningen. Bakken var bratt og det var blytungt oppover. Med mange pustepauser gikk det jamt og trutt. Så kunne vi endelig ta fatt på de siste 2-300 høydemetrene opp gjennom steinura. Vi var slitne og det var tungt. Masse laus stein gjorde dessuten at vi måtte trå forsiktig. Trond ble faktisk sittende dønn fast da noen steiner sklei og låste fast foten, men han kom seg så vidt laus med egen hjelp. Vi nådde toppen etter 4.5 time. Det blåste kraftig og vi måtte spenne imot i de verste kastene. Vinden sopte brillene av nesa på Arne. De blåste mange meter bortover før de landet i ura. Heldigvis ble de gjenfunnet ganske raskt. Dette var ikke noe blivende sted og etter å ha klippet i kortet, samt tatt noen bilder, gikk vi ned samme vei. Den lause steinura gikk uten problemer og snøbakken var bare en fryd. Vi fulgte snøfelt videre så langt det var mulig før vi unte oss en skikkelig god pause i sola. Vanligvis oppleves returen som mye kortere og mindre slitsom enn oppturen. Ikke slik denne gangen. Da vi kom tilbake på stien var det evig langt tilbake til Sota og ingen av oss kunne skjønne at det virkelig hadde vært så langt. Vi gikk og gikk i relativt steinete terreng og måtte konsentrere oss hele tida. Etter hvert var vi alle dyktig slitne og kom ned til Sota i spredt orden. Da hadde vi vært ute i 8.5 time og brukte altså 4 timer ned igjen, riktignok inklusive en god pause. Godt fornøyd etter dagens strabaser rakk vi en kjapp pils i solveggen og en dusj før vertskapet kunne by på en lekker middagsbuffet. Nå kom dagens andre høydepunkt. På vårt bord satt det to damer fra Dovre og et eldre ektepar som ikke sa så mye før mot slutten av måltidet, men da skjønte vi at dette hadde vært helt usedvanlig spreke friluftsfolk i sine yngre dager. Det viste seg å være Bjørn Wold som nesten må betegnes som en legende i bresportmiljøet. Som glaciolog har få nordmenn ferdes så mye på breene som han. Han var dessuten sentral i opprettelsen av bresportgruppa i DNT, av de første instruktørene på brekursene her til lands og en flittig bidragsyter i «Breposten» i mange år. Kona var ikke dårligere og hadde vært med på et utall av turer, gått Birken osv. Nå var de 77 år gamle, men det skulle man aldri trodd. Et virkelig flott par var de. Med kunstige knær og hofter var aktivitetsnivået naturlig nok redusert, men de hadde akkurat vært i Luster og besøkt Fuglesteg. Stein kjente de også godt. Det ble en lang og hyggelig kveld sammen med Unni og Bjørn, samt frokost neste morgen. Deretter stavret vi oss inn i bilen og kjørte hjem etter en fantastisk helg.