Gausdal vestfjell

13- 15. mar 20145

Deltakere: Trond, Rolf, Arne, Einar

For andre år på rad gikk førpåsketuren i maksvær, og såpass trengte vi for å komme oss av gårde. Med diverse skavanker og dårlig psyke satt turen langt inne for alle sammen, men det ordna seg til slutt for alle, unntatt Sven som valgte å bli hjemme denne gangen. Fredag morgen startet vi fra Synstgardssetra kl. 10.00 i minus 5 grader og skyfri himmel. Vi fulgte et kvista skuterspor innover og det var greit å bli leda på rett vei i starten. Etter å ha passert Øvre Ongsjøen møtte vi ei søt jente som bodde aleine på en av fjellstyrehyttene, og som rusla rundt aleine og nøt livet. Hun kunne melde om veldig isete terreng inne ved Storkvelvbu, men dit skulle vi ikke ennå. Selv om det var hard skare hadde det falt litt nysnø tidligere i uka og det var slett ikke så verst å gå. Skaren bar overalt. Framme på Revsjøen var det tid for lunsj og vi slo oss til i hytteveggen på Revsjøbua. Det var litt vind og ble fort kaldt. Rasten ble derfor ikke så lang før vi fortsatte langs østsida av vannet. Her fant vi ikke kvistinga, men skjønte fort at den gikk på vestsida. Det spilte ingen rolle for her var det ikke tvil om retningen. Vi kryssa vannet på det smaleste og satte kursen over de lange flate myrpartiene mot Liomseter. Det var ikke lenge før det bikka nedover. Det er noe med Einar og bekkefar. Han liker å svinge seg ned slike. Her fant han et og vi fikk en fantastisk flott nedkjøring gjennom bjørkeskauen og traff rett på Fehytta, den nye selvbetjeningshytta der inne. Den ligger ca 500 m vest for selve Liomseter, som ikke hadde åpnet for sesongen. Hele turen hadde bare tatt litt over fire timer og vi var ikke en gang svette. En typisk lett tur, men greit nok denne første dagen. Fehytta var riktig koselig og bare besøkt av ca 50 personer før oss siden den åpna i november 2014. Av disse var 17 utlendinger. Det var litt for kaldt å sitte ute så vi benket oss rundt spisebordet med medbragt øl, dram og spekemat. Etter en stund kom det to karer som også hadde startet fra Synstgardssetra. De var begge jurister og bodde i Oslo. Hyggelige folk som i likhet med oss koste seg med både vin og dram. Forskjellen var at de var moderate. Vi bøtta innpå for å lette sekkene og særlig Einar gjorde en kraftinnsats. Utpå kvelden var han temmelig susete og juristene fikk historien om Susan Su og det importerte fuglebadet fra Kina fortalt i detalj minst én gang, kanskje to. Neste morgen var kald, men vindstille. Juristene, som hadde snakket om å gå til Storkvelvbu slik som oss, hadde av ukjent grunn skiftet mening og ville gå til Nordbua isteden. Kl 10.00 tok vi fatt på kvisteruta til Storkvelvbu og hadde ikke gått langt opp gjennom bjørkelia før jakkene måtte ned i sekken. Resten av dagen kunne vi gå i bare ulltrøya. Etter en stund møtte vi mor og datter fra Brumunddal med tre hunder og digre pulker. Dette var ivrige friluftsfolk som var lommekjente i området og vi hadde en lang prat med dem før vi fortsatte. Det steig ganske mye oppover mot Nonstjønnkampen og i en søkk ved foten av fjellet tok vi en lang lunsjpause i solhellinga. Det var bare herlig, og der og da følte vi oss som de mest privilegerte i verden. Etter en liten motbakke, der vi møtte tre skutere på vei nedover, åpenbarte fjellmassivet med Langsuene seg foran oss. Et virkelig imponerende syn med de to femtenhundremeterstoppene kneisende mot den knallblå himmelen. DNT har i flere år forsøkt å innføre det kunstige navnet «Huldreheimen» på dette fjellområdet, men har i samråd med Kartverket nå innsett tabben og bestemt seg for å kalle det «Langsua». Klar forbedring, men fortsatt litt rart. For oss er det naturlig å kalle det «Gausdal vestfjell» og slik vil det vel bli. Inntil videre hadde vi nå friske skuterspor å gå i, men det dreide snart av mot Nonstjønnbu som vi kunne se borte i lia. Vi fulgte kvistinga rett nordover og kunne snart se Storkvelvbu et par kilometer unna. For å unngå tap av høyde forlot vi kvisten den siste biten og gikk i skråbakken rett mot hytta. Der var det til dels steinhardt og vi var skikkelig svette da vi endelig var framme ved hyttene. Vi etablerte oss i den nyeste av dem som dessverre er nokså upraktisk innreda. I den gamle hadde allerede et par fra Gausdal bodd i flere dager. Vi fikk snart selskap av et middelaldrende ektepar fra Lillehammer, men det var koselige folk og ikke noe problem. Vi satte oss ut i sola og knerta det lille vi hadde igjen av brennevin, før det ble en lang kveld med matlaging og andre sysler innendørs. Den som var ute og letta på trykket kunne skimte lysene fra Skei i det fjerne og over oss var stjernehimmelen enorm. Vi klarte å holde oss oppe til klokka 22.30, men da var det slutt. Rolf flytta inn på den digre sovesalen som han fikk helt for seg selv, og sov åtte timer i strekk. Nettene kan være så ymse når Turgruppa deler rom. I løpet av ei natt har alle alltid hørt de andre snorke. Det betyr at ingen sover absolutt hele natta. Musikk på øret blir ofte redningen. Klokka 07.00 blir det liv i leiren og tid for en kaffekopp, mens hytta fyres opp og vann kokes. Havregrauten er det alltid Einar som tar seg av. Etter morgenritualet var vi klare til avmarsj klokka 08.45, men det var ganske kaldt ute og lurt å vente til sola hadde fått bedre tak. Det kom til å bli en nydelig dag. Klokka 09.30 orka vi ikke vente lenger, men slapp oss utfor den lange nedkjøringa som først flater ut i nordenden av Vestmjøs. Noen grudde seg litt til denne bakken, men det viste seg at føret var perfekt og ikke så hardt og isete som jenta vi traff på fredag hadde advart oss om. Det gikk som en leik og deretter var det å gli rolig over flate myrstrekk i retning Leppvatnet. Der kom vi eter hvert inn på oppkjørte spor som steig svakt oppover langsmed Ongsjøfjellet. Nå ble det fantastisk glid og vi kunne stake i vei. Da vi bikka over det høyeste punktet begynte vi å se oss om etter en rasteplass. Snart fant vi en hyttevegg og lånte et par benker å sitte på. Her ble det en lang rast i sola. Siste etappe ble en ren parademarsj. I flotte spor ble vi leda et lite stykke oppover mot Vetafjellet før vi fikk en lang utforkjøring ned til Silvika. Resten gikk av seg selv. Underveis møtte vi Arne Christian Stryken som flere av oss kjente og som har hatt hytte i området siden 70-tallet. I 1983 utga han den fine boka «Tanker i fjellet: et år i Gausdal vestfjell". I bilen tilbake til Lillehammer kunne vi oppsummere enda en hyggelig og vellykket tur. Vi bærer fremdeles samme oppakning som vi alltid har gjort med fullt vinterutstyr. Sekkene blir dermed tyngre enn de trenger å være, men vi kunne fornøyd konstatere at det fortsatt går helt greit å bære dem. Formen føles ikke så mye dårligere enn for 20 år siden, men det skal jo innrømmes at etapper på 15-20 km passer oss bedre nå. Dessuten vil vi ha fint vær. Etter to år med maksvær er vi blitt bortskjemte i så måte. Vel hjemme rakk man akkurat en pils med fruen på verandaen før skydekket la seg foran sola og godværet var slutt for denne gangen. Lykkelig er den som kom seg på tur akkurat denne helga.

Tilbake