Tradisjonen tro skulle Turgruppa på utenlandstur for å feire enda en 60 års jubilant. Denne gangen var det Mette og hun ønsket seg tur til England. Etter litt ideutveksling falt valget på kanalbåtferie. Det er greit å ha gode planleggere i gruppa. Einar satte seg i sving utpå vårparten og på et blunk hadde han opplegget klart:

Fra Heathrow med minibuss til Wyvern shippings base i Linslade, ca en time nordvest for London. Der ventet to kanalbåter, en for fire personer og den andre for seks. Etter fire dager på Grand Union Canal skulle vi inn til London og tilbringe weekenden der. Rom ble booket på Apex Temple hotell, sentralt plassert i Fleet Street, billetter ble kjøpt til London Eye og musicalen Miss Saigon. Valg av restauranter var delegert til Rolf og når vi først var benket rundt bordet ville Trond sørge for passende vin til maten. Enkelt og greit for oss andre, på en måte som å være på pakketur.

Da vi ankom Heathrow mandag morgen var det imidlertid ingen minibuss der. Forvirringen rådet en halvtimes tid før en sliten buss omsider dukket opp. Sjåføren beklaget en «short delay» og kjørte deretter strake vegen til Wyvern shipping. Båtene var ikke helt klare ennå. Det passet oss godt, for nå var det tid for lunsj og inne i byen fant vi oss et hyggelig sted. På tilbaketuren handla vi frokostmat og ingredienser til èn middag i tilfelle vi ikke fant en bra pub en av dagene. Så var det å lesse bagasjen om bord og fordele oss på båtene. Mette og Sven + Marit og Einar okkuperte den ene båten (Cedar), mens de tre andre parene skulle campere sammen på den andre (Kingfisher). Hittil hadde det vært en grå dag med litt duskregn, men nå ble himmelen mer og mer blå. Vi fikk vi en kort og effektiv opplæring i bruken av båtene og spenningen begynte å bre seg. Den første slusa lå bare noen hundre meter lenger opp og instruktørene ble med oss opp dit og viste oss hvordan man betjener dem. Da vi var vel gjennom denne hoppa de på land og vi var overlatt til oss selv. Båtene var ca 20 m lange og veide 17 tonn. Kanalen var ikke spesielt brei og bukta seg oppover i uoversiktlige svinger. Det var ganske spennende å bli overlatt til seg selv, men som erfarne seilere på Mjøsa tok Einar og Rolf første tørn og manøvrerte oss elegant opp til neste sluse, Three Locks. Med felles anstrengelser gikk passeringen av de tre sluseportene uten problemer og vi kunne legge til land for natta ved puben der. Men først skulle 60-åringen feires med medbragt champagne fra Gardermoen. Stemningen var høy da vi inntok puben og ble møtt av en hyggelig servitør som serverte oss kjempegod mat og drikke.

Når kom Rolfs inngrodde vane med Kapteinkjeks og kaffe før frokost mer til sin rett enn nå? Det var en nydelig morgen da vi som mannskap på egen skute tørnet ut neste dag og koste oss med kjeks og kaffe framme i baugen. Vi hadde sovet som grever og frykten for at trangboddheten skulle føre til søvnløshet og andre problemer var helt ugrunna. Båtene var velholdt, reine og praktisk innreda. Dette funka! Etter frokost fortsatte seilasen oppover kanalen. Det var lite motgående trafikk, men mange båter som lå fortøyd langs bredden. Mange hadde tydeligvis båten som sitt hjem, men standarden var så ymse. Noen av dem så ut som en flytende skraphandel og typene om bord var av det spesielle slaget. Andre båter var veldig forseggjorte med blomster, små grønnsakhager på taket og annet som kunne skape trivsel. Cedar holdt litt høyere fart og dro fra, mens Kingfisher rusla i bedagelig tempo og gjorde en stopp i nærheten av byen Milton Keynes. Etter å ha spasert halvannen km gjennom et nydelig parkområde kom vi inn i selve byen som var det mest sterile og menneskefiendtlige vi noen gang hadde sett. En moderne anlagt by, med snorrette gater, asfalt og betong hvor du enn vendte blikket. En tur innom det digre kjøpesenteret ga oss nesten angst og vi returnerte hurtigst mulig tilbake til vårt flytende hjem. Mannskapet på Cedar hadde plukket ut et passende overnattingssted som het Navigation In og i samlet tropp ankom vi stedet etter lang dags seilas. Den puben var ikke like hyggelig som kvelden før, men vi spiste og koste oss likevel.

Det var kanskje ikke så mye bebyggelse og små landsbyer langs kanalen som vi hadde forestilt oss. I lange partier var det mer som å være i en grønn korridor der kanalen var omkranset av tett vegetasjon. Bakenfor der kunne vi høre både trafikkstøy og lyden av mennesker, men vi så dem ikke og var som i en egen verden. Andre partier var mer åpne med små gardsbruk og jorder som strakte seg helt ned til vannkanten. Sauer gressa fredelig og det var en betagende ro over landskapet. Kjedelig var det aldri. Fuglelivet langs kanalen var mangfoldig og rikt. Fiskere var det dessuten mange av. Vannet i kanalen er sterkt forurenset og fisken uspiselig. Her var det «catch and release» som gjaldt, og gubbene satt der i sine campingstoler og tok livet med knusende ro. Vi på vår side satte ned farten når vi passerte dem. På kanalen lærte vi fort at engelsk høflighet gjelder.
Vi var allerede kommet til dag tre og måtte tenke på returen. Einar var utålmodig og la i vei før frokost. Sven som var ute på en morgentur måtte entre båten i fart. På Kingfisher holdt man tradisjonen med Kapteinkjeks og kaffe før frokost, men utpå formiddagen var vi igjen samlet. Vi valgte å fortsette opp til Seven Locks, men la til land før disse. Så mange sluser er tidkrevende i seg selv og etter dem går kanalen gjennom en lang tunnel. Alt dette ville tatt for lang tid så vi gikk til fots opp til siste sluse der det var et kanalmuseum og mange fine puber. Etter museumsbesøk og lunsj foretok vi en galant snuoperasjon av båtene og satte kursen tilbake den veien vi hadde kommet. Vi hadde nå fått dreisen på båtene og vi holdt fint driv nedover. I kveldingen fant vi et passende sted å slå oss til for natta og så ble det felles middag på Kingfisher. Utrolig at det var plass til 10 personer der og utrolig at det går an å lage til så god mat på så liten plass.

Vi hadde fryktet at det kunne bli litt kjedelig å kjøre tilbake samme vei, men slik ble det ikke. Det var som å oppleve et helt nytt landskap med bebyggelse og annet som vi ikke hadde lagt merke til da vi seilte oppover. Trolig var vi så fokusert på selve manøvreringen av båtene at vi ikke la merke til så mye annet. Nå følte vi oss som fullbefarne kanalfarere og håndterte båtene som om vi aldri hadde gjort noe annet. Et sted underveis fikk Kingfisher noe i propellen og stemningen ble litt urolig. Det viste seg å være en bit av et bildekk. Propellen hadde skåret seg tvers gjennom gummien og biten satt ganske fast. Etter litt strev fikk vi den løs. Vi seilte til vi nesten var tilbake til den første slusa. Her lå en pub som het The Globe. Vi hadde hørt skryt av den og la oss til her, men den svarte vel ikke helt til forventningene.

Det lå mange båter parkert ved The Globe. Flere av dem tilhørte Wyvern shipping. Båtene skulle levere kl. 09.00 sharp og vi skjønte at det kunne bli litt trengsel gjennom slusa neste morgen. Vi var derfor kjapt av gårde og passerte slusa som de første. Da vi la til kai ved Wyvern var det tid for den siste frokosten om bord, mens de andre båtene kom sigende i tur og orden. Vår tur hadde gått uten uhell av noe slag, bortsett fra at baugpropellen på Kingfisher slutta å virke, og på Cedar hadde de mistet en fortøyningskrok. Inspektøren fra Wyvern bare trakk på skuldrene av propellskaden, men kroken måtte erstattes med 6£.

Vi satte kursen mot London med tog og ankom hotellet utpå formiddagen. Vi spaserte bort til Covent Garden og spiste lunsj, men var kanskje ikke helt heldige med plasseringen der. Så fortsatte vi bort til London Eye. Vi hadde kosta på oss «Fast track» billetter og sklei forbi køen. Dette gigantiske pariserhjulet er kanskje det eneste på turen som ikke svarte til forventningene, prisen tatt i betraktning. Utsikten var selvsagt formidabel, men det føltes verken skummelt eller luftig der man satt inne i store kapsler og dreide rundt i sakte fart.
I en gruppe på 10 sultne personer funker det best når ting er planlagt på forhånd. Kveldens middagssted var ikke det, men etter en liten diskusjon satset vi på en tapasrestaurant like i nærheten av hotellet. Det var delte meninger om stedet for å si det sånn. Etterpå gikk noen på byen, mens andre gikk hjem.

Lørdag formiddag sto til fri disposisjon og ble utnyttet på forskjellig vis. Ca kl 15.00 var det samling utafor Prince Edward Theater for å se musicalen Miss Saigon. Forventningene var vel delte, men stykket grep tak i oss fra første stund og alle syntes det var en fantastisk opplevelse. Rolf tok nå styringa over valget av kveldens spisested, og med hjelp av Einars nyerverva App med Londonkart og GPS-funksjon, satt vi snart benket i kjelleren på den italienske restauranten Chiao Belle, et ypperlig sted skulle det vise seg.
Søndag formiddag opererte vi på hver vår kant. Noen roa ned, noen gikk tur og noen fikk med seg messa i St Pauls Cathedral. Felles drosje fra hotellet til Heathrow og så en ukomplisert hjemreise til Lillehammer. En på alle måter fantastisk tur var over, men heldigvis er det fortsatt folk i gruppa som skal fylle 60 år. Så om ett år: Toscana, here we come!

Video fra turen

Innlegg av Einar Tvete.