Høvringen - Venabu 

  

27- 30. mar 2014

Deltakere: Sven, Trond, Rolf, Arne, Einar


Fjellet fra Hjerkinn til Lillehammer er et flott turområde av mange grunner. Adkomstmessig er det kjempelettvint. Denne gangen skulle vi egentlig starte på Hjerkinn, men jobbforpliktelser for noen gjorde at vi måtte kutte ned antall dager. Derfor startet vi på Høvringen. Hele opplegget ble mekka over en pils på byen noen dager før.

Vi dro med toget torsdag ettermiddag og brukte et par timer til Otta. Der ble vi henta med minibuss og hadde en snau halvtime til Brekkeseter. Tre timer etter at vi dro hjemmefra satt vi til bords og kunne kose oss med en deilig middag. Enklere og kjappere kan det ikke gjøres. Underveis måtte dessverre to harer bøte med livet. De sto intetanende ute i vegkanten da vi kom. Bilen foran oss kjørte ned den første, dermed hoppa den andre ut i veien og ble truffet av vår bil. Sjåføren returnerte med en plastsekk fra Brekkeseter og ville plukke de med seg på hjemturen. Så ble det vel haresteik til middag der i gården.

Brekkeseter var et veldig koselig sted som kan anbefales. Her var det hyggelig vertskap og vi fikk godt stell på alle måter. Klokka ti neste morgen var vi klare til start. Været var strålende og slik var det meldt hele helga. Det bar i vei i nypreppa spor til Brekkeseter. Vi ble tatt igjen av en gammel snowmobil og fikk se hvordan denne farkosten ser ut både inni og utapå. For Einar vekket det mange gamle minner. Vi hadde nesten ikke forbrukt en kalori, men ved Peer Gynt-hytta var det lunsj i sola og deretter tråkka vi vårt eget spor videre på nordsida av Randen. Det var lengre stigning enn vi hadde trodd, men et mye morsommere valg av trasé enn kvistaløypa som går i mer flatt lende rundt fjellet. Vi hadde ikke kompromisset med utstyret selv om værmeldingen var strålende. Alle hadde sekker som veide ca 15 kg med soveposer og full vinterbekledning. Ja, Rolf hadde til og med valgt den tunge bomullsanorakken sin og hadde den tyngste sekken av alle. Vi brukte fem timer til Rondvassbu i rolig og behagelig tempo. Å gå her innunder de mektige rondetoppene er en flott naturopplevelse. På hytta ble det øl og dram i solveggen. Det var overraskende mye folk der og mer skulle det bli. Snart dukka det opp minst 30 legestudenter fra Trondheim som skulle på toppturer i helga. Under middagen satt vi sammen med en gubbegjeng fra Drammen. Det viste seg at Einar hadde jobba sammen med en av dem. Middagen ble forresten minneverdig fordi vi fikk feil vin, men en Amarone til nesten kr 600 pr flaske er ikke å forakte. Direkte billig blir ikke en fjelltur med slikt drikke, men det får vi tåle. Utpå kvelden kom vi i kontakt med en kar fra Hafslo som het Robert og som åpenbart var både sprek og fjellvant. Vi hadde fått eget rom med fire køyer og en madrass på gulvet. Rondvassbu virka å være pussa opp en del og holdt god standard.

Lørdag var vi klare til avmarsj klokka 10.00. Da var det allerede så varmt at man kunne gå i bare supertrøya. Sporet var steinhardt, men snart tok vi mot venstre og oppover mot Grønbue, der vi la Rondane bak oss og dreide rett østover mot Mjølrakkhaugan. Det var fint og jomfruelig terreng der vi tråkka vårt eget spor. Så kryssa vi over til Fremre Steinbudalen. Kjøremsbua som står avmerka på kartet kunne vi ikke se. Prøvde så å leite oss fram til ei bu ved foten av Steinbudalshøa, men heller ikke denne var mulig å finne. Det gikk et scooterspor på andre sida av dalen og der observerte vi to mennesker. Seinere viste det seg at det var Arnes kollega Astrid Halsa m/mann på dagstur. De hadde også lagt merke til oss og tenkt at dette var dansker med store sekker og litt utafor allfarvei. Siden vi ikke fant bua kjørte vi utover Steinbudalen for å lunsje, men det var en kald trekk her og til slutt slo vi oss bare ned i et bekkeleie. Vi kunne se bort på ei gjeterbu i enden av dalen, nede ved Søre Eldåkampen og visste at bakom det fjellet lå dagens mål, Eldåbu. Det var lett match. Snart kunne vi se bort på hytta og fant et tydelig spor helt nede i elvesøkken, før vi tråkka oss opp gjennom bjørkeskauen langt sommerstien den siste biten fram til hytta. Vi stussa over at vi ikke så Trollski-løypa, men så viste det seg at den faktisk ikke var merka denne vinteren, noe som flere hadde bemerket i hytteboka. På Eldåbu var det allerede folk. Det var Arvid Holthe som hadde lånt seg en Alaska Husky i Gausdal og var på en liten ekspedisjon nordover. Det var hyggelig å treffe han igjen. Før frokost på Rondvassbu hadde vi faktisk lest i ei bok om Norge på langs turen til Arvid og Stein P. Aasheim. De to var av de første som gjennomførte det prosjektet. Arvid fortalte at han hadde prøvd å gjenta bedriften denne vinteren, men været hadde stoppet han flere ganger så han måtte gi opp. Like etter oss kom det to jenter som viste seg å være leger på Gjøvik sjukehus. Direktør Rolf foreslo å opprette en egen sengepost på sitt rom, men de valgte merkelig nok å trekke seg tilbake til annekset. Arvid dro av gårde med bikkja for å frakte noe av pikkpakket sitt lenger fram i dalen. Vi lagde oss middag og da han kom tilbake lagde jentene og han middag sammen. Så ble det en lang kveld i hytta der vi fikk tømt det vi hadde igjen av brennevin.

Søndag morgen var avmarsj kl. 10.00 og så gikk vi i knallharde spor mot Venabu. Samme fantastiske været i dag også. Framfor å følge kvistaløypa med litt tøffe utforkjøringer på det skarpe føret foreslo Einar å velge en snillere rute mot Bølhøgda og så slakt utover i den sørvendte skråningen inntil vi kom inn på oppkjørt spor igjen ved kraftledningen. Et ypperlig veivalg med fin nedkjøring. Det oppkjørte sporet var glassert og i en lang bakke gikk det vanvittig fort, men alle kom ned med liv og lemmer i behold. Så var det bare å følge løypa videre til Venabu. Hele turen tok bare 2.5 timer. På hytta til Einar fikk vi spadd fram en sitteplass før Mette og Marit kom med formiddagsmat og biler som brakte oss helt hjem til døra.

En ting er at denne turen kanskje er det flotteste vi noen gang har opplevd rent værmessig og med et føre som gjorde turen til en leik, men det er også fristende å si at denne turen var et paradigmeskifte i Turgruppas historie. Når var vi sist så samstemte på at vi ønska å gå en lett tur med etapper på ca 5 timer pr dag? Det er bare å innrømme at vi liker å ta det litt mer med ro. Men kameratskapet og den gode stemningen er som før. Vi er jammen heldige som fortsatt kan ta slike turer sammen.


Tilbake