Deltakere: Einar, Trond, Arne

Turgruppa, ved tre av dem, hadde store planer for sin årlige høsttur som i likhet med fjoråret gikk til Høyheimsvik i Luster. Vi kom fram i pent vær torsdag kveld og så lyst på morgendagen med førsteprioritetsturen til Hest. Denne toppen har en markert og karakteristisk profil sett fra Gaupne, sammen med brekulen Såta som ligger ved siden av. Fredag var det meldt brukbart vær, mens resten av helga så mer usikker ut.

Dessverre var det lavt skydekke og noe utrygt da vi sto opp fredag morgen. Vi plukka opp Stein Næss som gjerne ville bli med på denne turen. Både hyggelig og praktisk for oss å ha med han som turfølge. Stein er lommekjent i Lustrafjella og veit det meste om hensiktsmessige rutevalg. Arne var på Hest med Luster turlag i august 1982. Det var før han begynte å skrive turdagbok, men han huska det som en grei tur. Hvordan ville turen oppleves nå, 29 år seinere?

Fra dammen i Leirdalen finner man sti ved å gå litt tilbake mot Storhaug. Den går rett opp til stølen Skardet. Terrenget videre ser forholdsvis steinete og kronglete ut. Vi ville gjøre oss en rundtur og etter litt diskusjon valgte vi å holde rett opp mot Nonskard og satse på at det skulle bli tørrere og bedre vær utover dagen slik at vi kunne følge den bratte eggen rett utover mot Tunsbergdalsvatnet når vi skulle gå ned igjen. Det var greit å gå mot Nonskard. Noen lette regnbyger dro over, den kraftigste av dem fikk vi da vi tok første matpause. Akkurat da virka det litt trøstesløst, men vi hadde håp om bedring. Da vi kom opp på eggen letna det og vi ble tilgodesett med enkelte solstreif. Nå var det mye opp og ned, men tross alt ganske lett terreng videre bortover. Men det var langt og tok sin tid. Vi hadde trodd vi skulle nå toppen etter tre timer, men skjønte nå at dette ville ta minst fire.  Mot slutten kan man bli fristet til å skjære til høyre for den siste stigningen og ta rett bort mot toppeggen, men det går ikke på grunn av et stup som stenger den adkomsten. Eneste vei er å gå over den siste toppen også og så ned i skaret der de siste hundre høydemeterne til topps byr på bratt klyving. Noen små varder viser vei oppover og det hele er uproblematisk for den fjellvante. Det er nok mer krevende for enkelte å gå ned her. 

Vi nådde toppen etter nøyaktig fire timer.  Utsikten var flott selv om det lave skydekket ikke bød på det helt store utsynet. Det er likevel fantastisk å se rett ned i Veitastrondsvatnet på ene sida og Leirdalen med Tunsbergdalsvatnet på den andre. Såta lå der fristende nær, men været hadde gruffa seg litt mer til så vi droppa den ekstra turen opp dit. Etter at Stein og Arne hadde fått klippet i topptrimkortene sine fortsatte vi rett nedover ryggen mot Tunsbergdalsvatnet. Her er det også bratt, men helt greit så lenge det er tørt, og det var det for oss. Vi tok ut av ryggen mellom 1300-1200 m. Her gikk det liksom ei renne ut til høyre og vi kunne se at denne også var benyttet av andre. Trolig er dette det enkleste stedet å forlate ryggen. Lenger ned så det ut til å bli mye bratte svapartier. Vi slapp oss nå gradvis nedover og hadde ment å gå over til Skardet for å følge stien derfra, men mista litt oversikten over hvor stølen egentlig lå. Da vi til slutt oppdaget den i det fjerne hadde vi tapt såpass mye høyde at vi heller valgte å fortsette rett nedover mot dammen. Det skulle vise seg å bli krevende. Et godt råd er nok å holde høyden etter at man har kommet ned av ryggen. Det gjelder å unngå vegetasjonen. For oss gjorde et tett lag av bregner det vanskelig å sette foten foran seg i det steinete terrenget. I tillegg støtte vi på flere stup og hamre som vi måtte omgå. Det ble i det hele tatt mye baksing og dårlig framdrift, men alt strev har jo en ende og til slutt kom vi inn på stien igjen og hadde bare noen minutter langs denne ned til bilen. Hele returen tok tre timer uten pauser.

Turen til Hest er flott og variert, men også utfordrende og slitsom.  Man bør ha bra vær og god sikt når man gir seg i kast med denne toppen.

På hjemveien bunkra vi god mat på Pyramiden og så kom Stein på middag i Kårhagen seinere samme kveld. God vin, ris og kylling satte et verdig punktum for en flott dag.

Epilog

Neste dag sipte regnet ned uten stans. Det ble verken tur til Vangsen eller Vorfjellet som var to alternative opplegg. Istedenfor å være misfornøyde med at været ødela dagen, bestemte vi oss for å fokusere på hvor heldige vi var som hadde hatt så fin tur dagen før. Det hjalp, og kanskje var det like greit med en hviledag. Vi var stive og støle i beina og nøyde oss med tur til Saue, ned til Markstein og langs riksveien hjem igjen. Etter besøk på Lustrabui og en god ettermiddagslur var det nytt etegilde om kvelden med raspeball, røykte svineknoker og mørpølse fra Ålesund.

Søndag var det faktisk ganske brukbart vær, men Meteorologisk institutt varsla heftig regn seinere på dagen. Vi bestemte oss for å kjøre opp til Nørdstedalsseter. Her har vi overnatta flere ganger på påsketurer i Breheimen, men Einar og Trond hadde aldri vært der på sommerføre. Dessuten er kjøreturen opp den smale anleggsveien en spektakulær opplevelse i seg selv. På Nørdstedalsseter var sjefen i ferd med å avslutte sin femte og siste sesong, men vi ble bedt inn på kaffe og en hyggelig prat. Dermed ble vi hans aller siste gjester. Så kjørte vi ned igjen, møtte regnet i Fortun og fortsatte rett hjem til Lillehammer.

Konklusjon: Flott tur til Hest og en veldig trivelig helg.