18. - 27. september 2009
Deltakere: Einar og Marit, Trond og Gerd, Rolf og Karen, Sven og Mette, Arne og Kjersti.
Back
Fredag
Vi fløy til Nice. Der var det overskya og litt duskregn. Grand Hotel de Florence hadde forholdsvis enkel standard, men lå sentralt plassert og var et godt utgangspunkt for bytur. Gerd og Trond hadde f
eriert
ei uke i Nice tidligere og det var nok til at Trond med sin
klisterhjerne var forholdsvis kjent. Han leda oss rett til dagens
utvalgte fiskerestaurant på Place Garibaldi, den berømte Grand Cafe de TurinLørdag
Neste morgen loste Trond oss til Jernbanestasjonen og snart var vi på vei til Moneglia. To togbytter var litt krevende, men hver gang fikk vi med et nødskrik slengt oss på riktig tog. Det var særlig da Rolf forveksla nummeret på vogna med nummeret på togsporet at pulsen steg noen hakk, for hvor i helvete var spor 8? Men alt ordna seg altså til det beste. Reisa var både varm og lang og vi kom fram til Moneglia utpå ettermiddagen. Villa Edera lå et steinkast fra stasjonen og var et flott sted med fine rom. Det ble straks samling over en øl ute ved svømmebassenget.
Moneglia er en liten og stille plass, men veldig hyggelig. For å komme til sentrum måtte vi følge koselige trapper og smug nedover. Etter en kort rekognosering bestemte vi oss for restaurant Tender og det var et lykkelig valg. Ei ung jente ga oss super oppvartning og maten var nydelig. Etter måltidet var det Grappa ”on the house” og ei hel flaske ble satt på bordet til fri avbenyttelse. Slik gjestfrihet visste vi å sette pris på.
Søndag
De av oss som hadde rom ut mot jernbanen våkna i sekstida for da begynte togene å gå. Dette var kanskje det eneste minuset med Villa Edena. For øvrig var det et praktfullt sted.
Etter en tidlig frokost var vi endelig klare for hovedattraksjonen: Cinque Terre - De fem byene.
Jenta på jernbanestasjonen hadde åpenbart tungt for det. Å ordne 10 billetter tur/retur ble for mye og tok evigheter. Vi fikk så vidt slengt oss på toget med knappest mulig margin.
Vi startet vandringen fra Monterosso. Her ville vi gå den vanlige kyststien, men det finnes også stier som går høyere og brattere enn denne. Vi var blitt rådet til å starte tidlig for å unngå den verste køen. Det var lurt, for stien ble snart både brattere og smalere enn vi hadde forventet og det var litt plunder og heft når man møtte noen. Været var overskyet med høy luftfuktighet og noen hver fikk svette i motene, men stien flatet ut etter hvert. Vi gikk i tett vegetasjon, men det var stadig flotte glimt utover havet og snart kunne vi se neste by, Vernazza. Hele etappen er 3 km og vi brukte de foreskrevne 2 timer. Det var betagende å komme ned til Vernazza. Byen lå klint inne mellom klipper og hav og det var tett mellom husene. På det lille torget slo vi oss til på en liten kafé med stor markise, og hadde så vidt benket oss da en kraftig regnbyge brøt løs. Da var det godt å sitte under tak og se på andre turister som løp rundt etter et sted å finne ly. Seinere rusla vi rundt i byen. De som ikke hadde regnponchoer fra før handla det, mens Einar også skaffa seg en knall orange paraply. Nede ved havna var det god underholdning å se på alle pensjonistene som prøvde å ta seg om bord i turistbåten som duppa kraftig opp og ned i bølgene.
Vi fortsatte mot Corniglia. Denne etappen var ganske lik den forrige, litt lengre, men likevel lettere. Byen ligger vakkert plassert oppe på en høyde og derfor var ikke nedstigningen så lang. Turen tok halvannen time. Lett regn gjorde det gjørmete og glatt på stien og det gjaldt å konsentrere seg for ikke å falle. Corniglia var også en veldig sjarmerende by og vi fikk oss en god lunsj akkurat i tide før siestaen la stedet dødt.
Selv om de to neste etappene var korte og været var i rask bedring, fant vi ut at vi ville spare resten av turen til neste dag. Derfor gikk vi hundrevis av trappetrinn ned til jernbanen og tok denne hjem.
I Moneglia ble det knapt tid til en øl på bassengkanten før det var middag, denne gangen på Villa Edera. I en skikkelig flombelyst matsal satt vi sammen med det øvrige klientellet som stort sett var pensjonister. Maten var imidlertid god. Et kraftig uvær mørkla hele stedet utpå kvelden og vi gikk til sengs i stummende mørke.
Mandag
Vi våknet til blå himmel og en strålende dag. Vi unte oss litt bedre tid til frokosten før vi prøvde lykken på Jernbanestasjonen. I dag satt det en mann bak skranken og han ordnet billettene som om han ikke skulle gjort annet. Så tok
vi
toget tilbake til Corniglia for å fortsette vandringen. Etappen til
Manarola er en koselig liten tur, nesten flat og den gikk unna på en
snau time. Dagens første øl ble derfor inntatt ganske tidlig før vi
fortsatte å gå den mest berømte og definitivt mest turistpregede delen:
Kjærlighetsstien til Riomaggiore. Denne turen var unnagjort på 20
minutter. Her var det flott opparbeidet hellegang og på de mest
rasutsatte stedene var det laget tunneler. Tallrike hengelåser var
festet i gjerder og lignende – et symbol på evig kjærlighet. Nøkkelen
hadde kjæresteparene, i tråd med tradisjonen, kastet i havet.
Tunnelveggene var krydret med graffiti der man også erklærte sin
kjærlighet til hverandre. Det var musikk og masse folk. For ektepar som
oss, med adskillige års samliv på baken, gjorde den slags ikke spesielt
inntrykk og det var visst heller ingen av oss som gikk hånd i hånd for å
kjenne om det fortsatt vibrerte noe sted. Nei, vi var sikkert mer
opptatt av at det var lunsjtid. Rolf hadde lest i boka om en spesiell
restaurant i Riomaggiore og den fant vi fram til. Om maten var noe
spesiell er det delte meninger om. Før vi skulle ta båten tilbake til
Monterosso hadde vi en times tid til disposisjon. Båtturen ble en
hyggelig opplevelse der vi fikk sett alle byene fra sjøsiden også.Tilbake i Moneglia rakk vi en kjapp dypp i havet før middag. Kveldens restaurant hadde treg betjening og holdt ikke helt mål.
Tirsdag
De dagene vi var i Italia lå temperaturen på opp mot 27 grader og det er mye for årstida. Vår siste dag i Moneglia bød på nydelig vær. Nå valgte vi litt forskjellige aktiviteter. Mette, Sven, Gerd og Trond valgte å ta en dag på stranda, samt gjøre seg bedre kjent i selve Moneglia. Resten av gjengen fulgte Rolfs forslag om å reise til den lille halvøya som stikker ut et stykke lenger nord. Her hadde han lest om fine turmuligheter. På jernbanestasjonen var ei ny jente på plass og hun virket å være av den selvsikre typen. Vi ble imidlertid ganske usikre da toget stoppet allerede i nabobyen Sestri Levante og ble stående der. Forvirringen rådet. Jenta hadde jo ikke sagt noe om at vi måtte bytte tog. Etter en halvtime satte toget seg i bevegelse igjen – tilbake til Moneglia. Der kunne jenta bekrefte, som den selvfølgeligste ting i verden at jo da, vi skulle ha byttet tog. Dermed har vi empiri bak følgende påstand: kvinnelige billettselgere på italienske jernbanestasjoner har generelt ikke snøring. Nå måtte vi vente en halvtime på det neste toget. Det gikk til gjengjeld helt fram til Camogli. Her skulle vi ta båt til det knøttlille stedet San Fruttuoso. Derfra hadde vi planlagt å gå en sti over til Portofino, båt inn til San Margharita og så toget hjem igjen. Havna i Camogli luktet av fisk og var en blanding av ekte fisketorg og turistfelle – et veldig flott sted. Vi satt ute på dekk mens båten kjørte langs den vakre kyststripa ut til San Fruttuoso. Vi visste ikke hva vi hadde i vente, men her gled båten innover en smal bukt. Innerst inne danner en liten husklynge og et digert kloster bakteppe for ei kritthvit sandstrand som bare er ca 100 meter bred. Vannet var grønt og helt klart. Det var et lite paradis, og vi slang av oss klærne og tok en forfriskende dukkert. Største attraksjonen er en Kristusstatue som er senket ned i havet her ute, men dit må man ha båt og det hadde vi ikke tid til. Selv om vi gjerne kunne vi tilbrakt hele dagen her hadde vi stramt program. Etter en halvtime på stranda var det lunsjtid og deretter begynte vandringen mot Portofino. Det var en fin og godt merket sti, omkranset av digre trær som ga deilig skygge for sola. Etter en del stigning flata det ut og vi kunne nyte utsikten. Da vi nådde Portofino etter et par timer hadde vi fortjent en øl og slo oss ned på en uterestaurant med utsikt over havna og det vanvittig lekre torget i byen. Her var det dyrt og fornemt, og båtene på havna var i luksusklassen. Som planlagt tok vi ferga inn til San Margharita og toget hjem. Der traff vi resten av gjengen, som hadde hygget seg på stranda og også var fornøyde med dagen.
Denne siste kvelden i Moneglia var det ingen tvil om hvor avslutningsmåltidet skulle finne sted. På Tender var de glade for å se oss, og vår venninne sørget for at vi fikk den beste oppvartning. Dette viste seg å være en familiebedrift. Einar skrudde på sjarmen og fikk kontakt med både mor og datter. Adresser ble utvekslet, fotografier ble tatt og facebookvennskap opprettet. Nok en gang kom grappaflaska på bordet og vi hadde det fortreffelig.
Onsdag
Ny transportdag der vi skulle forflytte oss noen mil nordvestover til byen Alassio. Det tok sin tid med togbytter, men nå hadde vi funnet ut av systemet og fikk oss fine plasser i behagelige vogner. Alassio virket stor og bråkete for oss som var blitt vant til den rolige rytmen i Moneglia. Hotell Garden lå riktignok i et stille strøk, strategisk plassert bare noen minutter fra stranda. Hotellet hadde også svømmebasseng. Rommene var greie, men betjeningen på hotellet var lite forekommende. Før middag ble det en spasertur langs den fine strandpromenaden. Vi var tydeligvis kommet til pensjonistenes pa
radis.
Eldre mennesker har sin sjarm, men direkte lekre er ikke gamle kropper
på stranda, det disset og slang hvor man enn vendte blikket. Parallelt
med strandpromenaden gikk det også en evig lang og smal gågate. Dermed
hadde vi i grunnen fått oversikt over sentrum. Vi følte behov for en
lettere middag og leita oss fram til et bra pizzasted.Torsdag
Vi hadde egentlig planlagt å leie biler og dra til byen Alba lenger inne i landet, men det viste seg å være flere timers kjøring og det frista ikke i det fine været. Torsdag satte vi isteden kursen mot nabobyen Laigueglia til fots. Her hadde Marit og Einar en cache de skulle finne. Vi kunne følge strandpromenaden hele veien. Laigueglia var en sjarmerende liten by og cachen ble greit funnet i et gammelt tårn. Deretter splitta vi opp igjen. De fleste valgte å ta en dag på stranda, men Karen, Rolf, Kjersti og Arne ville opp i høyden der det skulle finnes et gammelt romersk veianlegg. Det var bratt og tungt. Tørste ble vi også, så da vi fant et skilt til Bar Osteria satte vi kursen dit. Oppe på åskammen lå landsbyen Colla Micheri og her fant vi endelig baren. Det begynte å ringe en bjelle. Vi visste at Thor Heyerdahl hadde bodd i området. Kunne det være her? Ja visst, en tavle på veggen viste tydelig at dette var stedet. Baren hadde en beskjeden inngangsdør og først trodde vi den var stengt. Det var den ikke, og vi bestilte hver vår øl. Vi kunne ikke unngå å både se og lukte en diger pai på bordet og ville kjøpe et stykke. Det viste seg at dette stedet bare serverte middag om kvelden og at man måtte bestille bord. Vi slo oss ned utenfor under oliventrærne med våre øl. Stedet hadde atmosfære til tusen og vi skjønte at vi hadde funnet noe helt spesielt. Tanken om å bestille bord til hele gjengen neste kveld ble lansert, og som sagt så gjort. Så dukket det opp en kar som tilbød seg å fotografere oss. Han kunne fortelle at Heyerdahl lå gravlagt et lite stykke lenger oppe på høyden og vi bega oss snart dit. Gikk feil i starten og kom inn i en privat hage med hengekøyer og treningsapparater. Seinere har vi skjønt at Bamse Heyerdahl, som har overtatt stedet etter sin far, har bygget opp denne hagen. Gravstedet lå plassert med en fantastisk utsikt utover havet. Et verdig hvilested for en av Norges store eventyrere. Vi fortsatte i motsatt retning langs åsryggen i retning Alassio. Karen og Rolf valgte å dreie nedover litt før høyeste punktet, mens Kjersti og Arne gikk helt opp. Her var det ikke mulig å komme lenger. Etter en stund var alle fire samlet nede i Laigueglia for en velfortjent lunsj. Utpå kvelden var det igjen samling rundt en bedre middag på en av restaurantene nede i Alassio.
Fredag
Interessen for å gå tur var minkende, men Rolf, Kjersti og Arne satset friskt i retning Albenga. På turistkontoret fikk vi både kart og veibeskrivelse og det ble en fin vandring. Heldigvis ikke noen hard tur for nå kunne vi kjenne at beina var slitne. Underveis stoppet vi ved utsiktspunktet Belvedere F. Nightingale og fulgte deretter en gammel romersk vei hvor vi etter hvert passerte en rekke gamle gravkamre. Nede i Albenga ble det en øl på stranda og seinere lunsj inne i byen før vi slang oss på toget tilbake til Alassio. Der rakk vi et bad i sjøen før det var klart for dagens høydepunkt: middagen på Bar Osteria. Vi ankom i drosje og Karen loste folket opp til Heyerdahls gravsted. Så nøt vi et glass Procecco under oliventrærne inntil vi ble bedt om å innta plassene. Baren hadde bare 25 sitteplasser, men det var helt fullt og vi var de eneste utlendingene. Dagens meny var:
1. Spaghetti al polpo
2. Trofie broccoli e bresaola
3. Tortino di salmone
4. Coniglio al forno
5. Tortino al cioccolato e torta
Vinen kom på bordet. Her var ikke noe jåleri med prøvesmaking. Det var en kraftig og real vin, trolig produsert lokalt. Så kom maten, store og rykende varme porsjoner som smakte himmelsk. Allerede etter de to første rettene begynte vi å frykte at vi ikke skulle stå løpet ut. Det smakte så himla godt at det var vanskelig å begrense seg. Her var det heller ikke mye tid til å la maten synke. Rettene kom på løpende bånd. Det samme gjorde vinen, men etter seks flasker ble verten tydelig mer opptatt av at vi burde drikke vann. Etter desserten fikk vi et glass med en slags sitronlikør, frisk og god. Så var det tid for en god sigar utenfor og livet var herlig. Dette hadde blitt akkurat som vi hadde drømt om. Vi var spente på prisen og regna med at det ville bli dyrt. Trond tok seg av saken og kunne himmelfallen fortelle at prisen var ca kr 250 pr person, vinen inkludert. Dette var skammelig billig. Nå skjønte vi hvorfor verten ble litt påholden med vin etter hvert. Vi gjorde opp for oss med en dugelig driks. Drosjer hjem igjen lot seg ikke oppdrive. Vi måtte pent ta beina fatt, men i den fløyelsmjuke natta var det bare deilig å spasere selv om det ble en marsj på fem kilometer.
Lørdag
Igjen tid for avreise. Alassio, som hadde virket så stor da vi kom, fortonte seg nå som oversiktelig og grei. Vi tok beina fatt og spaserte til jernbanestasjonen. Framme i Nice spaserte vi ned til hotell Florence og fikk noenlunde de samme rommene som sist. Vi spiste lunsj på litt forskjellige steder, og mens noen gikk på shopping tok andre seg en spasertur opp på høyden La Colline du Chateau og så utover havna og byen derfra. Om kvelden leda Trond oss ned i turistgata Rue Massena der han kjapt fant en restaurant med plass til oss alle. Noen var nå litt matleie og spiste lett, andre tok full pakke for aller siste gang.
Søndag
Vi hadde en grei og problemfri tur hjem inntil vi kom til Gardermoen. Turlederen fortapte seg borte ved vinhyllene i Tax-freebutikken og ble akterutseilt. Vi andre hoppa på toget, men det gikk bare til Eidsvoll. Våre venner i NSB fornekter seg ikke. Herfra måtte vi over i busser, og dårlig info gjorde at noen fikk en lenger tur enn andre. Dermed kom vi hjem i spredt orden, men skjønt enige om at dette hadde vært en alle tiders vellykka tur.
