3. - 6. april 2009
Deltakere: Einar, Trond, Rolf og Arne.
Vi steig av toget på Hjerkinn ca kl. 12.30 på fredag. Det ble en baskete start fordi snøen var pill råtten det første stykket og vi sank nedi. På perrongen hadde det blåst litt surt slik at ytterjakkene umiddelbart ble dratt opp av sekken. Her nede i skauen var det blikk stille og varmt og det varte ikke lenge før svetten hagla. Ikke hadde vi smurt heller siden vi mente det bare var nedover til Hageseter. Det er det ikke. Fra Hageseter ble alt så meget bedre. Snøforholdene var bra, fellene ble lagt på og vi fikk en grei tur oppover motene, men det kjentes i beina. Heldigvis blir det lettkupert og fint terreng innover når stigningen først er unnagjort. Lunsjen tok vi stående. Da nedkjøringa begynte dro Einar kraftig i fra, mens vi andre kjørte pent og forsiktig. Snøen bar til vi kom ned i tregrensa og på det bratteste tok vi av oss skia. Så er det bare et kort stykke igjen til Grimsdalshytta. Vi brukte ca 4.5 timer på hele turen og rakk både dusj og dram før middag.
Denne turen har vi gjort to ganger før, i 1990 og i 2001, begge gangene i begynnelsen av april. Føret viser seg å være en utfordring på denne tida og i år var det mindre snø enn vi har opplevd tidligere. Grimsdalshytta var bygd ut siden sist og var veldig fin. Det er i det hele tatt et bra sted å være. Drammene satt tett utover kvelden og vi la omfattende framtidsplaner for utenlandsturer i åra framover. Rolf og Einar ble svært lystige og viste tendenser til lakenskrekk. De ble sittende utover natta til vertskapet ga dem påtale for å nyte medbrakt i stua.
Lørdag: Grimsdalshytta – Dørålseter
Våkna til skyfri himmel og en helt fantastisk dag. To av oss viste klassiske tegn på bondeanger og nedadgående formkurve. Det hadde vært kaldt om natta og vi kom oss av gårde ca kl. 09.00 for å utnytte skaren. De første kneikene ned i dalbunnen på slikt føre bød på utfordringer for Rolf og Arne, som har en skiteknikk mer tilpasset silkeføre og trikkeskinnespor. Mens andre fjellvandrere fulgte kvistaruta over mot Haverdalen, valgte vi som de eneste å gå ut Grimsdalen og runde inn i Dørålen. Dette er en lengre tur, men uten særlig stigning. Einar mente vi kunne kjøre på elveisen nedover og det var et genialt trekk. Her var det fast og fint stakeføre og vi la 4-5 km bak oss på kort tid. Deretter fulgte vi bilveien. Nå steikte sola og føret var ikke lenger så skarpt. Snart måtte vi dreie av og følge myrstrekket rett sørover mot Dørålen. Her regna vi med å treffe den merka løypa fra Haverdalen. Det var lite snø og tidvis gjennomslagsføre. Skiene måtte av og på noen ganger, og etter å ha kjempa oss et stykke innover tok vi en times lunsjpause på en barflekk, og Einar og Rolf fikk seg en velgjørende dupp i lyngen. Så fulgte en slitsom etappe med råtten snø. Vi passerte ei kvistaløype, men syntes ikke retningen stemte. Vi forestilte oss at løypa skulle gå høyere i terrenget og fortsatte oppover i fjellsida mot Stygghøin. Til slutt skjønte vi at det var den vi hadde passert, men nå frista det ikke å ta seg ned igjen. Her oppe i fjellsida viste det seg å være bedre snøforhold og det var åpenbart smart å holde seg i denne nordvendte sida. Dermed var det bare å holde stø kurs mot Dørålseter som vi etter hvert kunne se et stykke under oss. Vi hadde brukt ca 7 timer og kunne fornøyd konstatere at vi var først og at de gamle er eldst. Det tok en hel time før andre folk fra Grimsdalshytta var framme. Dølålseter holder ikke helt samme standard som de øvrige hyttene i Rondane, men nå kan stedet by på en fantastisk uteplass der vi hylte ned dagens første øl og sigar. Livet var rein nytelse og middagen om kvelden av de bedre. Drammeflaskene var nesten tomme, så dette ble en fornuftig og rolig kveld for oss alle.
Søndag: Dørålseter – Bjørnhollia
Ny flott dag, men ikke riktig så strålende som dagen før. I begynnelsen var det hard skare og lite snø. Vi måtte bære skiene flere steder og ble etter hvert så lei at vi spaserte over barflekkene med skia på. Det ble en del riper i sålen etter denne behandlingen. Snøforholdene bedret seg etter hvert, men det var vekselvis både glatt og trått. Fra stidelet mot Rondvassbu ble det greit. Litt kald trekk i ryggen gjennom Langglupdalen. Da det bikka utfor var det først litt hardt og skavlete, men så fulgte vi elvegjelet nedover og her var det fine og jevne snøflanker å kjøre i. Einar og Trond suste nedover, mens Rolf og Arne brukte mye krefter på å bremse farten. Det var for lengst blitt tid for mat, men vi kjørte nesten helt ned i bunnen av dalen i håp om å unngå trekken. Bedre her nede og deilig i sola. To unggutter på vei oppover satte seg ned sammen med oss og prata en stund før de fortsatte. Vi hadde nå det koselige partiet i småskauen foran oss og vips var vi nede ved veien. Her er det en bratt trøkk opp igjen før turen avsluttes med noen friske bakker ned til hytta. Det blåste litt mer nå, men pilsen i solveggen smakte fortsatt deilig. Bjørnhollia er et nydelig sted, men det er ganske upraktisk å bo i ett hus, gå på do i et annet og ha bad og tørkerom i det tredje. Vi tok ei flaske vin før middagen og kom i prat med to hyggelige karer fra Vinstra. Den ene drev en kjøreskole, mens den andre var ingeniør og frilanser. De hadde gått helt fra Hageseter til Dørålseter første dagen og skulle gå videre til Vinstra via Krøkla i morgen. Ble sittende sammen med dem under middagen og resten av kvelden.
Mandag: Bjørnhollia – Venabu
Ny flott dag. Det hadde blåst hele natta, men da vi sto opp var det stille og lettskya. Igjen var vi klare til start ca kl. 09.00. Løypa tar umiddelbart opp i fjellsida, men vi gikk et par hundre meter for langt inn i Skjerdalen og måtte slite oss rett opp et par bratte kneiker før vi kom inn på rette løypa. Einar gikk på feller, mens vi andre hadde lagt på rikelig med klister. Det gikk bra lenge, men skaren var steinhard i høyden og det ble mye slitsom kanting av skiene etter hvert. Til slutt måtte alle legge på fellene. Vi tok oss utover Steindalen og nedi her ble det nesten tørrsnøføre et stykke slik at klisteret klabba litt innimellom. Vi fortsatte over Indre og Fremre Vulutjønn og fikk et langt og lett stakeparti fram til Eldåbu. Gikk ikke nedom hytta, men holdt høyden og tok peiling på Storfjellet. Sklei kjapt over flyene bort dit. Først her tok vi matpause i lé av en skavl og hadde da gått i over fire timer. Herfra hadde vi oppkjørt spor og det ble parademarsj ned til Flaksjøen og videre til Venabu. Einar peisa på og kom fram lenge før oss andre. På hytta sto Marit klar med pilsen, og etter en kjapp dusj kjørte vi hjem til Lillehammer. En perfekt avslutning.
Det er kontrastene som teller?
Vi hadde forskjellig motivasjon både før og under denne turen, og flere snakket om at dette ble siste gangen. For noen griper påsketuren blant annet forstyrrende inn i diverse familieopplegg. Det er tydelig at vi begynner å prioritere litt annerledes. Trond sleit dessuten med forkjølelse på turen og syntes det hadde gått tungt. Når det for Arnes vedkommende viste seg at turen for n´te gang ble en katastrofe mht gnagsår, og det på tross av nye og mjukere støvler, var fasiten klar der i gården også. På den annen side var dette en av de værmessig flotteste og greieste turene vi har hatt. Vi skal derfor kanskje være litt forsiktige med å trekke forhasta konklusjoner. Einar har utvilsomt et poeng når han hevder at det er kontrastene som teller.