22. - 24. februar 2008
Deltakere: Einar, Trond, Sven og Arne.
Verden er bare noen tastetrykk unna selv om man befinner seg langt inne i fjellet. Vi sendte en sms til Rolf som befant seg i India. En stund seinere kom det svar. I Goa var det 30 varmegrader, livet var herlig og han misunte oss tydeligvis ikke.
På Jammerdalsbu koste vi oss med drammen og håpet at vi skulle få hytta for oss selv slik at vi kunne fyre en sigar. I åttetida konstaterte vi at nå kom det neppe folk, men i samme øyeblikk tok det i døra og inn kom en einstøing med pulk. Han var ikke videre pratsom og gjorde ikke stort ut av seg. I løpet av kvelden sank temperaturen til -10 grader. Ute var det nesten fullmåne og flott belysning over de hvite viddene. I løpet av natta blåste det opp noe voldsomt og noen hver ble liggende søvnløs og lure på hvordan det nå skulle gå. Sven tok ansvar og fikk skalket alle luker. Da ble det bedre og vi sovnet igjen.
Neste morgen hadde vinden løyet en del. Einar var ute med vindmåleren og kunne konstatere at det blåste liten kuling, men at det var i ferd med å avta. Været var fint og vi satset på at vinden ville løye ytterligere utover dagen. Det gikk utrolig lett til Saubua med vinden i ryggen. Etter en rast der gikk det like lett videre ned til Vetåbu. Her hadde vi en lang pause og Einar bød på både fruktsuppe og nudler. En liten middagslur tok vi oss også tid til før vi måtte bryte opp og ta peiling mot Høgtind. Oppe på platået der var det like flott som det alltid pleier å være. Om man er sliten glemmes det fort i disse omgivelsene. Alltid blir vi litt i tvil om nedgangen, men med kart og GPS var det ikke noe stort problem. Sven la et nydelig spor ned til Tautra og snart parkerte vi skiene på Djupslia, der vi også kunne besiktige den nye sikringsbua. Da hadde vi brukt tre timer fra Vetåbu og 6.5 timer totalt, inklusive minst to timer med pauser. Nå ble drammeflaskene tømt, mens vi var spente på om vi fikk denne hytta for oss selv. Det fikk vi, og kunne kose oss med en liten sigar utpå kvelden.
Neste morgen var det fortsatt sur vind, men fint vær. I mangel av havregryn ble det nudler til frokost og det smakte utmerket. Denne gangen varierte vi med å gå helt utenom den oppkjørte Trolløypa. Vi la sporet rett sørover fra hytta, passerte Brettdalen og Vedemslia, sneia Rognhaugen på østsida med bare noen hundre meters klaring og satte kursen mot Nevertoppen i det fjerne. Hundre meter fra Lie-Hornsjøveien tok vi matpause og peila oss deretter inn på oppkjørt spor resten av turen. Da vi passerte aksla på Nevertoppen gruffa været seg til og en blaut snøbyge gjorde føret videre nedover Gropmarka temmelig dårlig. Det ble glattere og glattere spor desto nærmere vi kom stadion og det ble mye staking. Da vi skiltes ved Håkons hall klokka fem var vi godt slitne, men veldig fornøyde.
Dette var tur nummer 12 siden vi ble etablert som fem-manns turgruppe i 1988 – altså for 20 år siden. Det er ikke hver gang vi har hatt så fint føre mesteparten av veien, og med vinden i ryggen mye av tida følte vi at dette hadde vært en av de lettere turene. Tidsmessig bruker vi likevel kanskje litt lenger tid nå, noe vi får tilskrive alder og visdom.