Høgdebrotet (2226 moh)
7. mai 2006

Deltakere: Arne, Trond, Rolf + Erik Ruen









Første helga i mai kom plutselig sommervarmen og den måtte benyttes til topptur. Mail ble sendt ut og det viste seg at Trond og hans yngste bror Erik allerede hadde avtalt tur til Høgdebrotet på søndag. Rolf og Arne slang seg med. Kl. 07.00 starta vi fra Lillehammer med Trond bak rattet og vi starta å gå kl. 09.30. Det viste seg å være langt mindre snø enn vi hadde forventet. I tillegg var den blaut og pill råtten. Leirungsåi var åpen og vi kunne ikke krysse rett over Steinflya slik vi hadde tenkt, men fulgte et spor langsetter elva og inn i Leirungsdalen. Først inne ved Svarthåmårbu fant vi en plass der det var tilrådelig å hoppe over. Derfra gikk det et spor bratt oppover og rett mot toppen. Å ha et spor å gå i var en stor fordel, for på dette føret hadde det blitt tungt å brøyte selv.

Vi hadde satset på litt forskjellig utstyr. Rolf gikk på lette fjellski. Trond og Arne hadde randoneeski, mens Erik hadde telemarkbinding på sine.  Det viste seg fort at ingen greide å holde følge med Rolf, verken bortover eller oppover. Randoneeski er blytungt å gå med, men suverene oppover. Muligheten til å vinke hælen gir mye mindre belastning på beina og man bruker mindre krefter. Derfor er det også viktig å ha skikkelig breie og heldekkende feller slik at man bare kan gå rett opp. Det største problemet var at de kraftige alpinstøvlene fort skapte gnagsårproblemer på skinnlegget – noe som skulle bli veldig plagsomt utover dagen. 

Når vi omsider fikk kryssa elva vant vi fort høyde og da vi hadde unnagjort den verste stigningen var det matpause på ca 1600 m. Hittil hadde turen vært litt trælete. Vi hadde gått en stor omvei og ble tvunget til å gå opp der fjellet var aller brattest. Nå kunne vi se lyst på det, for videre var det atskillig slakere. Været var helt perfekt. Varmen var ikke sjenerende, for det var en liten trekk i lufta som gjorde det behagelig å gå i bare supertrøya.

 Den siste ryggen oppover mot toppen var ganske steinete, men vi gikk på ski helt opp og bar skia der det var verst. Likevel fikk de ganske hard medfart. Snøen ble noe fastere etter hvert, men skikkelig bra var den aldri. Til og med på 2200 m. var den forholdsvis blaut.  

På toppen kom dagens overraskelse da Erik fiska opp fire poser Real turmat og bød på middag. Det var kraftig kost og ga oss mengder av energi. Her oppe var det ingen vind og vi satt og koste oss og nøt den fantastiske utsikten. Tjønnholstind hadde vi bare et steinkast unna. Der har vi nok et turmål et annet år.  

Nedfarten var til glede for noen og bekymring for andre. Trond og Erik var drevne og svingte seg elegant nedover. Arne hadde sin debut på randoneeski og var fortsatt som ei krøkke, men dog bedre enn om turen hadde gått på vanlige fjellski. Rolf lot fellene sitte på og fikk dermed moderat fart, men hadde et skikkelig fall som nær kunne gått galt fordi han nesten traff en diger stein. I det hele tatt måtte vi være veldig forsiktige nedover. Det var fort å bryte gjennom og stein over alt. Nesten nede i dalen kjørte brødrene ut en bratt skrent der Rolf og Arne psyka ut og tok en annen og litt lengre omvei. Etter en stund var troppene samlet. Da hadde Trond og Erik allerede konstatert at det ikke lenger var mulig å krysse elva på opprinnelig sted. Det hadde smelta masse i løpet av dagen og elva hadde vokst kraftig. Vi måtte bare gå innover dalen i håp om å finne ei snøbru. Vi vurderte å vade, men fant det uforsvarlig. Ca 3 km på gjennomslagsføre måtte vi oppover før vi endelig fant ei trygg snøbru – trolig den eneste. Dette forlenga turen ganske betraktelig og den gode middagen på toppen berga nok situasjonen for vi følte oss egentlig ikke særlig slitne.

 Over på andre sida var det skispor så nå gikk det som en leik nedover. Snøen var så sugende at vi hadde flott feste selv uten feller og på usmurte ski. Mange steder vassa vi i sørpe og vann til langt opp på støvleskaftet. For å unngå Flybekken måtte vi ta peiling på Heimdalsmunnen og kom fram til veien akkurat ved bommen. Erik var i god form og peisa på i forveien for å hente bilen. Det ble et par km ekstra på han. For Trond og Arne var de siste timene ganske pinefulle med vonde gnagsår på leggene. Da vi etter 10 t. endelig satt i bilen var alle kjempefornøyde. Ikke bare hadde det vært en flott tur, men også lærerik. Det å ta elvene med i vurderingen når turer gjennomføres under slike forhold er viktig.

Ingen av oss hadde gått under slike forhold tidligere.