Venabu - Lillehammer
3. - 5. mars 2006

Deltakere: Arne, Einar, Rolf, Sven

Også i år snakket vi om å fornye oss og finne på noe annet enn Venabu-Lillehammer, men når alt kom til alt er det ikke lett å finne en finere tur med så grei transport til startpunktet. Dessuten viser det seg bestandig at ingen tur er lik den andre. Slik ble det denne gangen også, med mer kulde og tråere føre enn vi noensinne har opplevd.

Sven, Rolf og Arne dro til Venabu fredag morgen. Einar hadde reist oppover dagen før på grunn av problemer med frosne vannrør på en av hyttene. Vi la innpå en solid frokost med egg og bacon på hotellet før vi starta. Det var nydelig vær, men særdeles kaldt ute med 15-16 minus og en sur trekk fra nordøst. I starten hadde vi den midt i fleisen og måtte fort opp med Loweluene og vindvotter – utstyr som vanligvis bare brukes når været er skikkelig ille. Vi kjørte ned til Myasetra og gikk deretter oppover langs Dørfallet og videre langs Trolløypa Vi skjønte fort at dette ville bli en tung tur. Snøen var så tørr at det ikke var antydning til glid i det hele tatt.. Ved Remma søkte vi le ved ei bu og pakka oss inn i hver vår vindsekk for å lunsje. Einar hadde fått gnagsår og andre plager på grunn av for grove sokker og for tjukke såler i skoene. Han jobba fælt med å få plastra seg og rakk aldri å spise før vi fortsatte, stakkar. Sven gikk først og peisa på uten stans. Uten mat ble Einar ganske slakk på slutten og denne gangen ble han siste mann fram til Jammerdalsbu. Dit brukte vi ca 5 t. og traff en bergenser med grønlandshund der. Han oppfylte alle våre forestillinger om bergensere. Like etter kom et eldre tysk ektepar vi hadde passert underveis. Han var faktisk 68 år og sprek for alderen. Åpenbart skikkelige Norges-entusiaster, som både hadde gått i fjellet og seilt langs kysten i mange år.

Vi brukte kvelden til å tømme brennevinsflaskene våre. Kl. 21.30 kom det åtte ungdommer som slo seg til i annekset og en time seinere kom det jaggu åtte personer til. Da hadde alle unntatt Rolf lagt seg og han kunne fortelle at dette var en skikkelig kjekkasgjeng som hadde dratt tre digre pulker inn i hytta. De skulle visstnok øve seg til å gå Norge på langs. I så fall burde de kanskje satset litt friskere enn tur-retur Måsåplassen? Det ble irriterende mye ståk og støy med disse folka og de var ikke direkte populære neste morgen.

Lørdag var det 21 minus da vi sto opp og samme kalde trekken. Selv om det var mange folk i hytta gikk morgenstellet greit og vi var klare til å gå kl. 10.15. I bakken ned mot Kluftbua passerte vi tyskerne. Bistert som det var, gikk vi uten stans til Saubua og møtte for første gang oppvarma hytte. En far med sin 8-10 år gamle datter hadde overnatta her. Det var herlig å kunne varme seg mens vi tok en matbit. Tyskerne kom etter en halvtime, men da var vi klare til å fortsette.  

På Vetåbua kom turens høydepunkt. Trond og Gerd hadde vinterferie på familiehytta på Goppollen. Nå hadde de gått inn til Vetåbua og tok oss i mot der med oppvarma hytte og fruktsuppe. Det var skikkelig koselig. Dessuten hadde vi ringt Trond kvelden før og bedt om supplies fra farens barskap. Med to nye halvflasker i sekken var kvelden redda. Og det kunne vi trenge. Tanken på neste etappe over til Djupslia var ikke spesielt lysterlig. Einar klaga fælt over de såre beina sine og plastra og polstra etter beste evne. Arne var også deppa, for denne gangen hadde gnagsåra meldt seg med full styrke allerede første dagen og problemet var blitt verre og verre. På det tråe føret hadde vi sikkert gått dobbelt så mange skritt som vanlig og det tålte ikke hælene. Da Trond tilbød seg å kjøre oss til parkeringsplassen på Goppollen steg stemningen mange hakk. Det ville korte turen betraktelig. Sven kunne nok også tenkt seg og kjørt bil, men Rolf var ubøyelig. Han ville gå over Høgtind, slik vi pleier, og det kunne han jo ikke gjøre aleine. Dermed ble opplegget at Einar og Arne fikk skyss 5-6 km og skulle gå Trolløypa, mens Rolf og Sven tok direkteruta over fjellet.

For Einar og Arne ble neste etappe en parademarsj. Det viste seg at ingen hadde gått Trolløypa, men det gikk et skispor litt lenger nord mot ei hytte oppe i et skard. De tenkte at der lå sikkert Goppollvatnet, og gikk dit. Det viste seg å ikke stemme. De var kommet til Oksbåsen og hadde vatnet en godt stykke under seg.. Dermed dreide de av og kjørte greit ned langt et bekkefar. Nede i lia traff de et ektepar som koste seg ved et bål og veksla noen ord med dem. Videre gikk turen over vatnet og kryssa over ryggen på motsatt side på det laveste punktet. Ned mot Djupen ble det mye tett skog, men i slikt terreng er det bare å sende Einar først, så løser det seg ganske greit. Snart var de nede på Trolløypa og hadde bare noen hundre meter igjen til Djupslia. Hele turen tok to timer og de var framme ca kl. 17.00. På hytta lå det to trekkhunder utenfor. De viste seg å tilhøre Harald Klæbo som Arne hadde blitt kjent med hos fylkesmannen. Han var på tur med sønnen sin og det ble et hyggelig møte.

Rolf og Sven hadde en lengre tur foran seg, men det gikk forskriftsmessig og greit helt til de kom ned til Tautra. Der måtte de stoppe for en matbit, men kulda var helt forferdelig. De kom fram til Djupslia en time seinere enn de to andre og var ganske nedkjølte, men varm sodd og god dram sto klar, så stemningen var snart på topp og holdt seg slik resten av kvelden. For å slippe unødig vekt i sekkene ble begge flaskene tømt før vi tok kvelden.

Så gjensto sjarmøretappen på fire mil til Lillehammer og vi la i vei i preparerte spor kl. 10.30. Einar gikk ut i et voldsomt tempo og lå langt foran oss andre. Strategien var kanskje å nå lengst mulig før gnagsåra ble for ille? Det lyktes bare måtelig. På Rognhaugen ble vi atter samlet og hadde en god rast i solveggen. Temperaturen var noenlunde behagelig og det drypte fra taket. Sven så nå mørkt på livet. Han hadde fått plagsomme gnagsår og trodde han måtte gi seg på Pellestova. Det samme prata Einar om. For Arne var også hvert skritt ei pine, men det var en trøst at flere var i samme båt denne gangen. Bare Rolf hadde unngått alle plager og var i kjempeslag.

Så fortsatte vi vår lange marsj og nådde omsider krysset nedenfor Pellestova. Her tok vi ei kort pause og kunne konstatere at tingenes tilstand ikke var blitt så mye verre siden Rognhaugen. Altså fortsatte vi mot Nordseter, men det ble snart klart at turen ville ende der for Sven og Einar. De ringte hjem og bestilte skyss. Det burde Arne også gjort, men det er noe eget ved å gå ned til byen og han var innstilt på å trasse seg helt ned. Rolf var også innstilt på det, men ville innom Nordseter først. For å gjøre pina kortest mulig gikk Arne over Nevelåsen og fortsatte Nordseterløypa ned mot byen. Føret ble ganske mye skarpere, men gnagsåra så uutholdelige at det gikk ganske sakte. Kl. 17.30 kunne han endelig spenne av seg skiene nede på Stampa, helt ødelagt. Rolf gjorde også turen helt hjem og var framme kl. 18.00.