Reisedagbok Afrika-tur 29.12.05 – 14.1.06

Etter nitide forberedelser med vaksinasjoner, innkjøp av diamox, malarone, imodium, sovepiller, hodepinetabletter, samt diverse utstyr og omhyggelig gjennomgang av dette, var vi endelig klare for Afrikatur. Vi skulle egentlig ha reist gjennom en norsk turoperatør. Denne operatøren er mildest talt svak på info, og det tok tid før vi beskjed om at turen var kansellert pga manglende deltakelse. Vi – dvs. Einar bestilte tur direkte fra turoperatør i Afrika – Zara Tanzanian Adventures - samt flybilletter fra KLM. Det skulle vise seg å bli svært så vellykket – rimeligere også.

29.12

Lillehammer. Avreise  kl 1230 pr. bil  til Gardermoen – Einar sjåfør og Pål Martin tok bilen videre. Kl 1615 avgang til Schipol og videre avgang til Nairobi kl 2010.

På Schipol traff vi en fra Stavanger som var lab.sjef i amerikansk oljefirma i Dubai. Han hadde mye interessant å fortelle bl.a. hadde han egen alkoholkvote-lisens – en ordning de hadde for utlendinger, og kvoten avhang av inntekt. Glemte oss litt bort – ble etterlyst over høyttaler. Rolf ble fratatt swiss-kniv i sikkerhetssjekk – hadde passert tilsvarende kontroll på Gardermoen. Vi reiste med Kenyan Airways – Pride of Africa – en behagelig jumbo-jet med  topp service. Einar ble sittende ved siden av en dame med opprinnelse fra Burundi – oppvokst hos universitetsforeldre i Paris og innehaver av gourmet-restaurant i Brussel. Hun hadde mye å fortelle – moren døde 1. juledag, og hun skulle i begravelse. Hun hadde ikke vært i Burundi på 20 år. Hun het ikke mindre enn Glorius Africa – en dame som sjarmerte oss begge – ikke minst Einar.

30.12

Nairobi. Ankomst Nairobi kl 0650 lokal tid dvs. 2 timer før norsk tid. Gikk greit å få kenyansk visa – ble ikke bruk for passbildene vi hadde med, de ville nesten ikke ha våre søknader – det viktigste var at vi innbetalte $50 i avgift. Avgang med Devanu shuttle bus kl 0845 med ankomst Moshi kl 1530. Litt langtekkelig reise, men bra innblikk i forholdene på landsbygda, fryktelig tørt – den lille regntid i desember hadde sviktet. Omtrent overfalt av Masai-kvinner som skulle selge diverse smykker på grensa mellom Kenya og Tanzania – raskt og greit å få visa inn til Tanzania – også denne gang mindre opptatt av forhåndsutfylte papirer og mer opptatt av via-avgiften på $50.

Springlands Hotel i Moshi er et lite – ikke mer enn to-etasjers høyt hotell, fredlig, svømmebasseng, god mat, hyggelige og serviceinnstilt personale beliggende i et område av byen som er preget av enkle livsvilkår og fattigdom, men ingen tilsynelatende nød, ingen tiggere – veldig tørt i området rundt og med sandstorm når det blåste – noe som skyldes all skogen som har vært i området er hugget ned.

Etter et forfriskende opphold i bassenget og en Kilimanjaro (det var to lokale øltyper vi ble kjent med – Kilimanjaro og Safari + Tusker fra Kenya – alle velsmakende) møtte vi guiden. Dismas eller ”Future” som var hans klengenavn viste seg å være en hyggelig kar med gode språkkunnskaper i engelsk. Av en eller annen grunn hadde jeg en tendens til å kalle ham ”Fortune” – vi spøkte med at det måtte skyldes at han ville få godt med tips fra oss. Future virket proff – han lurte på hva vi var ute etter – naturopplevelse, eller det å nå toppen. Vi svarte begge deler, men at det nå toppen var helt fundamentalt. Seinere sa vi også til Future at tipsingen ville være avhengig av at vi nådde toppen. Vi sa til Future at vi hadde forventninger om at Lemosho-ruten som vi hadde valgt og hans ledelse skulle sikre oss god akklimatisering slik at vi nådde målet. Lemosho-ruten er den lengste ruten på Kilimanjaro. Du går i 8 dager og ligger i telt i motsetning til Marango-ruten (også kalt Coca-cola-ruten) hvor du bor i hytter og går i 5 dager. Dessuten sa vi at vi forventet å unngå diare på turen hvorpå Einar holdt en lengere fordrag om hygiene; særlig koking av vann.

Future hadde en spesiell teori om hvorfor snøen smelter på Kilimanjaro – varm pust fra de mange tusen som bestiger toppen årlig.

Traff noen amerikanske studenter under middagen – ble litt pinlig når de spurte oss om vi var ”retired”.  

31.12 

Springlands. Endelig er fjellturen i gang – spente forventninger. Dro fra Springlands kl 0830 – i minibuss med folk fra New Zealand og Australia +  diverse hjelpemannskap dro vi på svært dårlig vei til parkporten Londorossi. Her fikk vi lunsjpakke mens det ble gjort registreringer hos rangeren samt fordelt proviant og bagasje på de enkelte bærerne – alt administrert på en kyndig måte av Future. Etter lunsj dro vi videre om mulig på enda verre veier. Ved en midlertidig landsby for tømmerhoggere stod en traktor og sperret veien. Etter kort betenkningstid ga sjåføren full gass og vrengte bussen opp i en skråning – kommet opp på siden av traktoren så veltet bussen mot traktoren – bulket bussen, slo inn glassruter og glass regnet over noen passasjerer fra Australia. De slapp med skrekken – sjåføren ut av bussen – sint som ei fele, men etter hvert samlet det seg en tredve-talls landsbyboere på og rundt traktoren og tok traktoreieren i forsvar. Etter en del høylydt disputt fikk en lirket bussen fri fra traktoren ved hjelp av mange frivillige hender og ferden kunne fortsette. Ankom startstedet for vandreturen kl 1315 - 2100moh. Gikk i gjennom regnskog med apekatter – hvite apekatter og blue monkey – og mye fuglelyder. God sti. Ankom Mti Mkabwa (Big Tree Camp) kl 1515 – 3100 moh. Herlig luft – avkjølende. Fikk hilst på hjelpepersonellet – foruten Future, ass.guide Louis, kokken + 6 bærere. Ble vekket 0015 nyttårsaften – hadde sovet i 2-3 timer, utvekslet nyttårshilsener og ble servert rødvin. 

1.1

Big Tree Camp  Stod opp 0630 – fikk vårt sedvanlige vaskevannsfat og frokost med omelett, ristet brød og frukt. Rolf plaget av svimmelhet – bekymret over at det er fortsatt nær 3000 m med stigning. Tok en diamox – følte seg bedre etter stund. Future mener problemene skyldes at vi gikk for fort opp dagen før. Starter 0830 – går en 200 m opp i regnskog og deretter videre i lynghei (opp til 3 m høy lyng). Ankommer Shira 1 3600 moh kl 1345 – har passert 3700 moh. tidligere på dagen. Vi har gått svært rolig – pole – pole – som de innfødte sier. Og når vi møter noen – sier de: Jambo? Og vi svarer: Si jambo. Hadde en herlig lunsj underveis – nydelig vær.  Og så er det den vanlige tea-time – annonsert av ”servitøren” med den dype bassen – tea-time innebærer kaffe, popcorn og brente mandler.  Einar måtte iføre seg sjeik-kostymet etter lunsj – begynte å bli lysende rødbrent. Vi blir høflig behandlet – kalt ”papa” pga. langt framskreden alder og grått hår.

2.1  

Shira 1. Sola skinner på oss kl 0710 etter å ha kommet over Kilimanjaro. Frost på bakken. Avgang kl 0900 – ankomst kl 1200 Shira 2 3850 moh. Rolfs mage litt urolig, men ellers ok. En amerikaner må gi opp pga. hissig diare – ber oss om å ta med sønnen, men ombestemmer seg av frykt for konas reaksjoner. Han er nok glad for sin beslutning. For neste dag går det et fryktelig steinras i den ruta de og vi hadde tenkt å ta – via Western Breach.

3.1

Shira 2. Avgang kl 0900 – ankomst Lava Tower 4600 moh kl 1300.  Overskyet og regn – legger oss i soveposene for å holde varmen. Vi vurderer om vi skal gå opp via Western Breach eller ordinær rute via Barafu Hut. Vi bestemmer oss WB – Future anbefaler dette – tror det er bedre sjanse for å nå toppen enn å følge ordnært opplegg med oppstigning på 1300 m siste dag. Tanken er at enten overnatter vi neste dag ved Arrow Glacier – 200 m. stigning, eller gå opp til kraterkanten på 5700 m, overnatte der – ha 200 m oppstigning til toppen og gå helt ned til Mweka gate på 1700 m samme dag. Vi bestemmer oss for siste alternativet – godt backet av Future. Det vil koste oss 200$ ekstra pga. bæring av utstyr i ekstra stor høyde + økt risiko. Føler høyden nå – lett hodepine – fort svimmel når du bøyer deg fort. Rolf tok en diamox tidligere på dagen. Einar fortsatt diamox-fri. Etter en hodepinetablett er hodepinen borte. Humøret er godt – sjøl om det er frost om natta, ligger hardt og blir sliten i ryggen og pisse-trengt av diamoxen. Må ha dunjakka over soveposen om natta. Får mye god mat – kokken er flink til å variere tross begrenset tilgang på råvarer. God frokost og lunsj og fast innslag er suppe som forrett til middag – vegetable soup eller minestrone soup annonserer ”kelneren” med sin bassrøst. Ellers er det stekte poteter, ris og pasta – kylling og div. kjøtt, men det går mer i vegetar retning etter hvert – til frokost er det alltid omelett, pølser, ristet brød og frukt – vi sper også på med litt rugsprø og tubeost.

4.1  

Lava Tower. Avgang kl 0900  – vi har kommet opp 100 m, ser at det går en stor gruppe va. 300 m ovenfor oss. Plutselig hører vi et ”tordenbrak” – snøføyk og store steiner kommer ned en renne oppe i Western Breach og treffer gruppen. Vi fikk seinere høre teorien om en stor stein oppe ved kraterkanten som hadde løsnet – isen smelter på K., og denne steinen – fra å være innelåst i isen, var blitt utsatt for smelting og frysing, løsnet plutselig og ble splittet i flere store steiner i fallet. Vi hører skrik om hjelp og skjønner at folk er rammet. I ettertid fikk vi vite at 3 bærere ble drept i nærheten av kraterkanten og 3 amerikanere ca. 300 m overfor oss + flere skadet og noen hardt skadet som f.eks ei amerikansk dame som fikk stygge beinbrudd. Det gikk visstnok bra med henne. Tåke og vind gjør det umulig med helikopter og etter hvert blir det mobilisert flere båreteam. Det er jo utrolig god mobildekning på K. Einar som har litt redusert hørsel, lurer på om vi ikke skal fortsette; det går sjelden to ras på rad  - han hører ikke skrikene om hjelp.  Future gikk opp (på 15 min) for å hjelpe til – vi bestemmer oss for å gå til til toppen via Barafu Hut. Samme dag bestemte Nasjonalparken å stenge ruta via Western Breach. Les omtale i Denver Post: http://www.denverpost.com/nationworld/ci_3381720

Ankommer Karanga Camp 4200 moh kl 1500. Vi har vært helt ned i 3900 moh i dag – Barranco Hut. Fin akklimatisering. Livet går videre – tross tragisk hendelse tidligere på dagen, går praten livlig og det er mye latter blant afrikanerne. Synes det er godt at vi kun har en natt til i telt. Mye kulde og møkkete pga. av sand og jord. Men veldig hyggelig hjelpepersonell – utrolig hva de klarer å trylle fram av god mat og frukt. Einar belærer de om hygiene – hvor viktig det er å koke vann og mat godt. Men appetitten er ikke helt på topp – spiseteltet vårt brukes også til overnatting av 5 afrikanere – forståelig nok – men begrenset med vaskevann og røyklukt gir en viss odeur som demper appetitten. Men vi får altså vaskevann hver morgen og ettermiddag – Einar er raskt frampå og vasker seg først.

5.1

Karanga camp. Avgang kl 0900 – ankomst Barafu Hut 4600 moh kl 1130. Grei stigning. Rolf føler seg likevel sliten mens Einar spretter rundt struttende av energi. Virkelig irriterende. Mens vi lå og slappet av inne i teltet på formiddagen, kom en mus seg inn i teltet. Full aktivitet – Rolf tok på seg de kraftige vintervottene for å lempe den store musa ut. Men på et merkelig vis viste det seg at den var  kommet ut på egen hånd. Vi har hatt jevnlig kontakt med to andre nordmenn på turen – den ene må forlate campen kl 0500 om morgenen pga. pusteproblemer. Den andre – Terje – blir igjen og slår følge med oss

6.1

Barafu Hut. Endelig toppdag. Står opp kl 2300 – spiser litt kjeks og drikker te. Så begynner vi å gå kl 2345. Ull lang underbukse, fleece-bukse og Fjell-reven bukse – 3 lag. På overkroppen ull undertrøye, fleece-trøye, vindtett jakke + dun-jakke. Hodelykt, fleece-vindtett lue og fleece-hansker. Dunjakken måtte av etter 100m, men var god å ha på når vi nærmet oss Stella Point. Vindtette tykke votter likeså. Vi kunne ikke få varme ved å gå fort. Terrenget er bratt – mye sand avbrutt av store steiner/berg – taper en del energi når du går i bevegelig sand. Fantastisk å se på de klatrende ”lys-togene”   - det ene fra Barafu Hut og det andre via Gillmans Point. Vi gikk svært rolig, men stort sett uten pauser. Future trodd nok at vi som Papa ville bruke noen timer opp, men kl 0400 var vi på Stella Point. Her hadde vi en lengre pause – også for å drøye tiden – stor var overraskelsen etter å ha gått i en slak motbakke så var vi plutselig på toppen. Kl 0500 – kølmørkt, minus 15 og vind. Vi klarte oss fint – vi var godt innpakket, men guidene hadde problemer – tynnere kledd uten votter og med hendene i lomma. De ville raskt ned – helst løpe. Så det ble en litt hissig disputt. Future mente det var helsefarlig å oppholde seg lengre tid i høyden sjøl om opprinnelig plan var å overnatte på kraterkanten 5700 moh. Så var han redd for å få klage – han kunne miste jobben, og straffet ville han bli hvis han lot oss være for lenge på toppen. Fengselsstraff – stakkars kona og barna hvis han havnet i fengsel.

Vi gikk nesten ned til Stella Point – disputten fortsatte, og for å få stoppet kjeften på oss, lurte Future på om vi ville gå på toppen igjen. Stor var overraskelsen hans da vi svarte entusiastisk ja – for vi ville jo oppleve soloppgangen på toppen. Masse bortforklaringer igjen. Future lurte på hva vi egentlig skulle se – skulle vi ta bilder av breer 500 m unna, kunne vi jo bare bruke blitz. Vi fortsetter nedover, nyter utsikten og får en flott soloppgang på tur ned. Humøret stiger.

Vi er nede på Barafu Hut igjen kl 0800. Så vidt blitt liv i leiren. Masse gratulasjoner og omfavnelser. Einar gir bort Dressman fleece-buksa til en overlykkelig Louis. Vi avslår frokost, men drikker kaffe og spiser kjeks. Litt sliten etter 1300 m opp og ned. Etter en times hvile er vi fit for fight til å gå ikke bare 2800 m ned til Mweka hut, men hele 4050 m ned til bilvei. Helt maroder i knær og legger ankommer vi Mweka gate kl 1500. Vi kan stolt motta diplom for vel gjennomført topptur. Vi kjører tilbake til Springland i en Landrover som har sett sine beste dager, stappfull av folk – i alt 14 personer. Kvelden tilbringes på Springland i bassenget og nyter god mat og drikke seinere på kvelden.  Future fikk noen riper i lakken denne dagen, men han ble tilgitt når han sa: You are very strong, papa!

7.1

Springlands. Ren nytelse denne dagen! Endelig fått sovet i god seng. Delig avslapning ved poolen. Future kom til lunsj, men før måltidet må Rolf og Future dra inn i byen for å skaffe penger til tipsingen. Vekslet inn $-reisesjekker – i alt 450 – i tanzaniaske shilling. Da gikk det endelig opp for oss at det ville ha vært lurt og vekslet første dag og kun benyttet shilling. Vekslingskursen var ca 1$= 1240 shilling. Når du vekslet på hotell eller betalte med dollar var forholdet 1$= 1000 shilling. I alt fikk fikk Future og temaet $550 i tips. På forhånd hadde en av bærerne fått $50, og Future fikk da $500 til fordeling (vanlig at guiden tar imot på vegne av gruppa). Vi hadde tillit til Future ville fordele på rettferdig vis – de andre hadde jo sette at en av bærerne hadde fått $50. I tillegg fikk temaet til sammen ca. 4/5 av dette beløpet i lønn fra Zara. Ingen tvil om at dette er en meget god inntekt på ei uke ut i fra lokale inntektsforhold. Det er forresten bussjåfører som er lønnsvinnere i Tanzania – leger og lærere tjener mindre.

Etter lunsj dro vi på omvisning i Moshi. Interessant, men mye stusselig levesett. Vi var markedet som bugnet av varer og folk – varer som sannsynligvis ikke ville ha solgt så mye i Norge. Mye tørket småfisk, kjøtt med store fluekolonnier, sko lagd av gamle bildekk, stoffer, auksjoner, en kafé som ville ha vært en riktig godbit for Mattilsynet – men du verden hvor trivelige folk som det var lett å komme i kontakt med  – mye latter og skravling. Vi fikk beskjed om å ta godt vare på lommebøker og fotoutstyr – det gikk helt fint.

Vi dro også innenom en klesforretning - eid av en indier. Her var det langt billigere enn på markedet, men slik må det være når en på markedet kjøper klær hos indieren for videresalg. Eieren kunne fortelle at han var 2.generasjon eier, han hadde tatt over i 1960 etter at faren hadde drevet butikken siden 1914. Like etter at han overtok opplevde han en morgen at hele forretningsbygget som han eide, hadde blitt konfiskert av de nye sjølstyremyndighetene. Han hadde ingen til å overta – hans to sønner hadde tatt utdanning og flyttet ut av landet.

Vi dro hjem til Future – traff hans høygravide kone som skulle føde samme måned og datter Maj Dismas. Sønnen var ikke hjemme. Maj var 5 år, gikk på privat førskole. Sjøl om skolen lå bare noe km unna hadde maj nå vært sammenhengende på skolen i 4 mnd og skulle nå på et 6 mnd opphold. Hun fikk ikke lov til å dra hjem, men fikk besøk av foreldrene hver uke. Tøft, men hun virket harmonisk og hadde funnet seg godt til rette på skolen. Vi fikk servert banana soup dvs. bananer kokt i kjøttkraft. Ikke noe kulinarisk høydepunkt, men ok og næringsrikt. Suppen ble som regel servert til nybakte mødre, og Future fikk det etter hver fjelltur. Einar litt usikker på magen – dette kureres med gammel dansk seinere på kvelden.

8.1

Springland. Tid for safari! Frokost kl 0700. Hyggelig gjensyn med noen fra New Zealand – folk som også var med bussen den dagen vi startet fjellturen. Traff også noen nordmenn som skulle gå Marangu Route. Ga noen gode råd – det viktigste; ikke start for tidlig med oppstigningen til toppen. Kl 0930 møter vi Hassan Jangalanga – sjåfør/guide – på safari. En liten, svært trivelig og humoristisk type. God i engelsk – flink guide. Vi drar i en Toyota Landcruiser 94-modell – kjørt kun av Hassan siden den var ny, men bilen eies av Zara. Etter ca. 3 timer ankommer vi Lake Manyara i Rift Valley. En flott park med rik vegetasjon – vi får nærkontakt med bavianer, elefanter, og vi får se løver, flodhest, bøffel, sebra og sjiraff. Vi så også stork, og Einar forsøker forgjeves å fortelle Hassan at i Norge tror barna at de har kommet med storken. Temperaturen er ca 30 grader. Kl 1900 er vi installert på lodgen – et staselig hotell bygd i slutten av 60-årene. Tysk arkitekt – har vært flere eiere, eies nå av en indier. Det skal vise seg at samtlige lodger hvor vi skal bo, er av samme arkitekt og har samme eier. En slags alpearkitektur som går nesten i ett med terrenget. Lodge Lake Manyara ligger på en høyde med fantastisk utsikt over Lake Manyara. Et frodig uteanlegg med trær, busker og blomster og svømmebasseng. Temperaturen ligger på ca 25 grader. Masse bavianer boltrer seg akkurat i utkanten av hageanlegget. En må nesten klype seg i armen for å sjekke ut at dette er virkelighet. Kjempeflott utsikt.  En flott stemning som ikke blir mindre av et glass kaldt øl og en gammel dansk. Uteanlegget holdes svært godt vedlike – likeledes interør. Svært spennende løsninger interiørmessig i spisesal, barer og diverse oppholdsrom. I sterk kontrast til dette var å observere at yttertaket enkelte steder var i oppløsning, dusjer som ikke virket og enkelte småmangler. Dette viste seg å være et gjennomgående trekk ved alle lodger med unntak av Lobo Lodge.Det ser ut til å mangle en vaktmesterfunksjon – en som ser over og sørger for at ting blir utbedret. Det mangler jo ikke på villige hender. Det var jo nærmest krig om å få tjene noen shilling på å bære bagasjen vår. Vi spurte også Hassan om dette. Vi fikk ikke noe godt svar, men han sa det regnet så lite i området at det var ikke noe stort problemer å sette ut bøtter der det var taklekkasje.  

Hotellet, service, stemingen og måltidene overgår alle forventninger. Lå under mosquito-nett om natta. Fortsatt god form. Einar plages en del med hoste. En fantastisk første dag på safari.

9.1

Lake Manyara Lodge. Avreise kl 0900 – ankomst Lobo Lodge kl 1830, 285 km på vaskebrett. Etter en solid frokost dro vi på en fryktelig kjei tur på vaskebrett. Her skulle vi ha hatt nyrebelte. Men vi fikk betalt – Lobo Lodge var store greier. Vi kjørte fra ”restricted area” som er en vernesone, men som tillater masaikuer å gresse sammen med bøfler,.elefanter etc til Serengeti. Serengeti er nasjonalpark som ikke tillater fast bosetning. Ved porten til Serengeti hadde vi stopp med lunsjpakke + registrering hos parkmyndighetene. Ved ”porten” er det en såkalt ”Kopje” – berg/steiner av granitt. Vi så at en del mennesker stod borte ved toalettanlegget og pekte opp i skråningen av Kopje-n’. Det viste seg at de pekte på en løve som stod ca 10 m oppe i skråningen – en såkalt ”recident lion”. Eneste advarselen var en snor med plakat med advarsel mot å bevege seg utenfor snora. Men det var visst ikke noen fare med den løva – det var dagtid og ikke jakttid – dessuten var det jo så mye folk. Vel vel!

Før vi ankom Lobo dro vi på en liten safari – var heldig og fikk se en leopard – denne gikk og viste seg fram og la seg etter stund foran forhjulene på nabobilen. Fra rommet har vi flott utsikt utover savannen – rett nedenfor vandrer bøfler, sebraer til vanningshullet – et kunstig anlagt dam som består av for en stor del spillvann fra hotellet. Apekatter løper fram og tilbake foran vinduet – vi hører dem også på taket. Utenfor baren er det også et flott utsiktspunkt. Her nyter vi øl, gammel dansk og en sigar både før og etter en velsmakende middag. Bassenget som er bygd opp på berget er under reparasjon. Vi bestemmer oss for å dra tilbake hit med ektefeller i fm en nyttårsfeiring. En av de hotellansatte – Albinos forteller at han vært her i 10 år, trives godt, men det kan være litt ensomt. Ei ung jente – trainee – ser fram til og reise til et sted med mere liv. Her er vi langt ute i ødemarka – 5o km fra Kenya. Hotellet har langt større kapasitet enn det antallet gjester som er her nå – det er stort sett asiatere her; trolig japanere eller sør-koreanere.

10.1

Lobo Lodge. Lobo er masai og betyr ensom boplass. En riktig god betegnelse. Stod opp kl 0615, satt på utsiktspunktet, nøt en kopp kaffe og fikk med soloppgangen. Masse slike jordrotter på området – kalt ”rock-heirax”. Fredlige skapninger. Også kameloner i forskjellige farger. Fra morgenen hadde vi torden og regn. Forfriskende og regn hadde trengtes fordi det var svært tørt i området – den lille regntiden i november – desember hadde sviktet. Siden fikk vi høre at det nærmet seg katastrofe i nordlige deler av Kenya pga. tørke. Dro på safari etter lunsj. Safarien ble kortvarig pga. plagsomme tse-tse-fluer. Guiden sa vi ikke skulle bekymre oss for sovesyke – da må man bli utsatt for mange bitt i flere dager (Men det er vel helst et spørsmål om flua bærer smitte eller ikke). Flua ser ut som klegg, og bittet kjennes godt.

Etter en overdådig lunsj dro vi til Seronera Wildlife Lodge. På turen dit var vi innom en ”hippo-pool” – 15-20 talls flodhester kranglet om plassen i liten gjørmedam. Tørken ga de etter hvert liten tumleplass, og krokodiller som kunne være i området, var ikke å se. Vi så også fem løver som lå og fortærte sitt bytte, en leopard hadde lagt en impala langt opp i et tre – et bevis på dens enorme styrke. Vi kom over gepard-familie ganske nær veien – vanskelig å se i farten, men guidene hadde blikk som ørner – den ene ungen hadde en oppvisning for oss – spankulerte stolt frem og tilbake ved land-cruiseren, men under overoppsyn av mor.

Ankomst lodgen kl 1830. Denne lodgen holder også meget høy standard – imponerende bar med en flott utsiktsplass utenfor. Ligger oppe på en ”Kopje”. 

11.1   

Seronera Lodge. Safari i området kl 0830 – 1230. På turen fikk vi se en hunnløve som hadde tatt en sebra i morgentimene – helt kloss inntil veien - den hadde spist seg god og mett, var rød av blod rundt kjeften og gikk fram og tilbake og var nok i tvil om den skulle hvile ut ved byttet eller ta sjansen på å få til en buskbevokst høyde like bortenfor. Hun valgte det siste. Like etter kom vi til en hannløve – også denne gangen kloss inntil veien – var alle dyrene dressert til å felle byttet sitt nært veien av hensyn til turistene? Hannen hadde felt en wildbeast. Siden det var bare skinn og bein igjen av byttet var den nok felt for noen dager siden. Løven hadde brukket høyre labb og kunne ikke bevege seg stort. 10 m unna lå en flokk hyener og ventet på restene.

Etter lunsj drar vi til Ngorongoro. Vi får etter hvert tiltakende regnvær, torden og lyn. Forfriskende. Ankommer Ngorongoro Wildlife Lodge kl 1800.  Her har strømmen gått – riktig koselig blir det med masse parafinlamper og stearinlys. Det er noen lekkasjer her og der, men ikke på rommet.  Her er det en flott stue med en enorm peis – brenner liflig i tre svære stokker som gir god varme. Utenfor er det en stor terrasse på kanten av stupet ned til krateret – panoramautsikt over hele kratret. Om kvelden er det akrobatshow – dristige og spenstige numre, og vi smaker på brandy fra Arusha.

12.1

Ngorongoro Wildlife Lodge. Drar på safari kl 0730 – i løpet av natta ser vi at innsjøen i krateret har vokst betydelig. Veien ned er bratt og sleip. Kjølig etter regnet – for første gang under safarien kunne vi tenkt oss ha på oss fleecejakke. Vi kom nær en løveflokk på sju. Vi var svært heldig som fikk oppleve neshorn på kort hold  - krysset veien foran oss. Det er ikke mange neshorn i krateret og er ikke lett å komme inn på. Vi så elefanter, og en flokk hyener og fugler som hadde et festmåltid. Også sjakal og flamingoer. Litt av en biotop og øko-system – dyrene er mer eller mindre innestengt i krateret som måler ca 20 km i diameter omkranset av en 5-600 meter høy kraterkant.

Vi spiste lunsj på veien og ankom Springlands kl 1815. Hassan – vår gode guide fikk $80 for god innsats – vi hadde kommet tett innpå alle de store og farligste dyra – ”The big five”; elefant, neshorn, løve, leopard og bøffel, dessuten flodhest, sjiraff, hyene, sjakal, gepard, vortesvin, impala, gnu, sebra, antiloper, apekatter, struts, stork, flamingo m.fl. På hotellet så vi kjente fugler som svale og linerle. Eneste vi ikke fikk sett var krokodiller. Resten av kvelden bading, god mat og god drikke. Ettersom det er 3dje opphold på Springlands er vi godt kjent og det er nesten som å komme hjem.

13.1  

Springlands. Avreisedag. Einar fyller 56 – må minne han på det, og servitørene - hans venninner synger bursdagsangen. Vi drar med buss til Arusha kl 1030. Spiser lunsj i Arusha – skifter buss og drar videre mot Nairobi kl 1400. En busstur med livet som innsats – lange flate strekninger, minst 130 km i timen og rett som det er begynnende sleng på bussen.  Det går greit på grensa – blir omtrent overfalt av masaikvinner, og vi kjøper halskjeder, masaiklubber, armbånd. Ankommer flyplassen i Nairobi ca. kl 1930. Vi får litt problemer i innsjekking – 13 kg overvekt til sammen. Vi må flytte over til håndbagasjen + kaste noe. Bl.a. flytter Rolf toalettmappen over i håndbagasjen som resulterer i at han blir stoppet ved gjennomlysingen. Det blir oppdaget at han har to neglesakser. Disse blir konfiskert. Så i alt har Rolf nå tapt en swiss-kniv og to neglesakser.

Resten av turen går fint uten forsinkelser.  

Etterord 

Oppsummert kan vi si at vi er svært godt fornøyd med både turen opp på Kilimanjaro og påfølgende safari. Det er egentlig ikke mye vi ville ha gjort annerledes – men vi skulle likt å ha hatt soloppgangen på toppen av Kilimanjaro. Er en rimelig godt trent og ikke har problemer med høyden, gjør du fint oppstigningen på 1300 m (fra Barafu Hut) siste dag på mellom 4 og 5 timer - soloppgangen har du ca.kl 0630 på toppen året rundt. Det var tørt i Serengeti på den tiden vi var der – i juli er det gjerne frodig med savannegress opp til meteren, fargerike blomster og riktfugle- og dyreliv. Men da er det ikke lett å få øye på dyrene. Og vi fikk oppleve en masse dyr. Safari på 5 dager er å anbefale – og ikke minst et besøk på Lobo Lodge sjøl om det er mange timers pine på vaskebrett. Også dette med kun å bruke tanzanianske shilling pga. dårlig kurs ved bruk av dollar – veksle inn reisesjekker og dollar i banker og vekslingskontor. En tur til Kilimanjaro kombinert med safari er en reise verdt – du får oppleve storslagen natur, et rikt dyre- og fugleliv og svært trivelige og gjestfrie afrikanere.

God tur!