Venabu – Lillehammer

5-7/3 2005

Deltakere: Sven, Einar, Rolf og Arne.

Det var igjen tid for vår årlige vinterferietur. Som i fjor flyttet vi den til uka etter vinterferien med lengre dager og håp om bedre vær enn det ofte er i februar. Ulempen er at det også kan være ganske kaldt. Vi hadde snakket om å gå en annen tur, men hvorfor forandre noe som fungerer så bra? Venabu-Lillehammer er en knallfin tur i seg selv, og passe tung og utfordrende som sesongdebut med sekk og fjellski. Så når det kom til stykket ble det ”same procedure…” denne gangen også.

Marit kjørte oss oppover lørdag morgen og vi ble satt av ved Forrestadsetra. Det var pent vær, ca 10 minusgrader og en liten trekk fra nord. Med andre ord ideelle forhold. Etter bare noen hundre meter måtte jakka av og hele resten av turen gikk vi bare i ulltrøya. Nedenunder Veslefjell fulgte vi Trolløypa rett østover og passerte snart Dørfallet. Her tok vi igjen et nederlandsk par som også var på vei mot Jammerdalsbu. De gikk ganske friskt selv om hun tydelig hadde mangelfull skiteknikk. Da vi omsider nådde Remma var det lunsjtid, men like før vi kjørte ned i bekkesøkket oppdaget vi en reinsflokk noen hundre meter borte. I det samme kom en scooter kjørende og det viste seg å være selveste fjelloppsynet. Hun hadde også med seg en jeger og de var ute for å avlive en reinsbukk som var blind og dårlig. De gjorde oss oppmerksom på en enda større flokk som lå litt lenger unna. Flokkene trakk seg etter hvert bort og det var morsomt å se hvor uanstrengt reinen beveger seg i snøen på sine tynne bein. Snart kjørte oppsynet videre og vi fant oss en god plass i sola der brødskivene gled ned på høykant. Noen hver av oss var blitt litt sårbeinte, og sekkene føltes uvante og tunge over skuldrene, så det var godt med ei pause. Herfra stiger det oppover mot Friisveien. Etter kryssing av veien var vi et øyeblikk litt i tvil om hvilket dalføre som førte fram til Jammerdalsbu, men Sven oppdaget kvistinga og da var saken klar. Vi fikk også signalisert dette til nederlenderne som var i ferd med å bomme akkurat her. Ankom hytta kl. 14.30 og hadde da brukt 4.5 t. Det drøyde ikke lenge før vi satt benket utenfor med vårt brennevin og sigarer. Det eneste minuset var dassen som var så overfylt at man ikke kunne få satt ræva nedpå. Noen måtte røre i gryta for å komprimere møkka, men ingen meldte seg frivillig. Førstemann på dass ville få jobben, men foreløpig kneip vi igjen, alle mann.

Seinere ble det god middag med trøndersodd og pannekaker m/pizzafyll. Mens kvelden senket seg klarnet det fullstendig opp og solnedgangen laget en kveldshimmel som var sjeldent rød og vakker. Snart trakk en etter en ut på soverommet til en stille stund på senga i selskap med hver sin MP3-spiller. Jammen var det ikke norsk Grand Prix finale på radioen i år også!

Neste morgen gikk alt på vanlig rutine med graut, oppvask og vasking av hytta. Det ble Arne som måtte stake dassen, men Einar syntes ikke jobben ble godt nok utført og tok en ny runde like etterpå. Kl. 09.30 forlot vi Jammerdalsbu. Det var blitt gråvær, men vi følte oss ganske sikre på at det ville klarne opp. Vi fulgte staureløypa mot Saubua, og på det høyeste punktet oppdaget vi en ny reinsflokk, bare noen hundre meter nord for oss. De kjente nok lukta og ble urolige. Snart forsvant de for oss, men plutselig kom en etternøler til syne. Den løp rundt i full forvirring og var trolig den skada reinsbukken fjelloppsynet hadde leita etter. Vi fortsatte og hadde en grei to-timers tur til Saubua hvor vi tok en halv times pause. Nå var det blitt blå himmel og sol. Etter ytterligere 45 minutter ble det ny pause på Vetåbu. Einar serverte fiskesuppe i år som i fjor. Nå var vi klare for den litt gruvsame etappen videre til Djupslia, men som vanlig gikk det over all forventning. Fra Bjørgeseter opp mot Høgtind er det stigning, men så går det i lett og uberørt terreng innover mot Herratind. Her er det vakkert. I 2004 var utforkjøringen ned til Tautra og Ner-Åsta ubehagelig med gjennomslagsskare. Denne gangen var det mjuk nysnø og vi kunne bare gli ubesværet nedover. Kl. 17.30 kunne vi spenne av oss skiene og hadde da brukt tre timer fra Vetåbu. På hytta satt det et nytt nederlandsk ektepar. Dama var av det grovbygde slaget og med en skikkelig sveis. Hun liknet faktisk på disse buruglene som Jokke i Pondus-tegneserien stadig havner borti. Det falt diverse kommentarer fra vår side og vi får satse på at de ikke skjønte et ord norsk.

Neste morgen opprant med samme fine, kalde været. Vi var klare til avmarsj kl. 09.30 og hadde nå oppkjørte spor. Det gikk i fint driv over Keiken, med matpause på Rognhaugen og seinere på Pellestova. Så gjensto sjarmøretappen ned til Lillehammer. Noen av oss var sårbeinte og vi valgte korteste vei, det vil si rett over Nevelåsen og deretter Nordseterløypa ned til byen. Vi skiltes på Stadion og var enige om at dette hadde vært en kjempefin tur. Samtidig var motivasjonen for påsketur allerede halvannen uke seinere litt blanda. På den annen side glemmer man fort slit og plager når man sitter i godstolen etter en dusj og et par pils…