Denne turen fra fjell til hav er en av de mest spennende og varierte vi har gjennomført. Det er visst slik at den siste turen uansett ofte fortoner seg som den flotteste, men denne gangen må det være sant. Helt siden vår første tur til Sunnmørsalpene i september 1998 har vi snakket om at vi måtte oppsøke dette området igjen for å bestige Jønshorn. Den fikk vi ikke med oss den gangen. Siden har turen stått på programmet et par ganger, men blitt utsatt på grunn av været. Vi har også snakket om at det skulle vært moro å bo på et fyr.

Været så ikke lovende ut denne gangen heller, og skulle for så vidt bli adskillig verre enn vi trodde, men nå dro vi uansett. På Lillehammer bøtta det ned til de grader ved avreise torsdag, men vi håpet å legge regnet bak oss. Det skjedde ikke og regnet fulgte oss hele veien ned gjennom Romsdal. Da vi kom til Ålesund regna det heftig. Vi rakk ikke ferga og dro tilbake til Vegsund Shellstasjon slik at Rolf skulle få kjøpt seg noe lesestoff. Arne gikk rett på tjukke slekta utenfor der og fikk en hyggelig prat med Frode (gift med kusine Solveig) som driver stasjonen. Så bar det tilbake til ferjekaia og over til Festøy. Kl. 23.00 var vi installert i den koselige utleiehytta til Olav Barstad i Barstadvika. Regnet plaska ned og vi la så smått planer for alternative aktiviteter i Ålesund neste dag. Heldigvis slapp vi det. Neste morgen var det grått oppholdsvær og vi var i gang kl. 09.30. Startet fra Vollane på god sti opp til Gamlestøylen. Det var bratt, men vi holdt jamn fart oppover. Videre på tydelig sti i den slake stigninga oppover Breidaksla, deretter brattere opp til Rametinden og så ned i skaret. Her måtte vindtett tøy tas på for det blåste ganske kraftig. Etter en matbit fulgte et bratt parti som på avstand hadde sett krevende ut. Det var egentlig greit, men noen har hengt ut et tau i det bratteste henget. Når vi nå kom opp på eggen var det ikke langt igjen til topps. Vi gikk noe høyt opp mot kanten og fikk en del klyving i stein. Tråkket går egentlig noe lenger ned i fjellsida. Selve toppen forserte vi på litt ulik måte, men alle klemte seg til slutt gjennom det lille hullet som fører helt til topps og til boksen med boka der vi skreiv oss inn. Vi brukte i underkant av 3.5 time på turen. Det er ganske radig, men så innbød heller ikke været til lange pauser. Utrolig luftig og spennende topp. I Jørundfjorden kalles den Ramoen (med trykk på første stavelse). Folk i Ålesund og på vestsida av fjellet benevner den Jønshorn. Under det navnet har den fra gammelt av også vært kjent som landemerke for sjøfolk.

Det hadde hele tida vært truende skyer fra sørøst. Nå la de seg over toppen, men vi hadde allerede fått sett mye av den formidable utsikten og kunne begi oss utover mot Jønshornrenna. Trodde vi skulle ned selve renna, men den så bratt og skummel ut. Det sto varder utover eggen mot Molladalsgubben så vi bestemte oss for å følge disse. Her var det noen luftige partier som bød på spennende klyving. Da vi fikk kikket over kanten så vi til vår lettelse at det gikk et tydelig tråkk nedover mot Molladalen. Altså var vi på rett vei. Det kom stadig små regnbyger, men uten at det ble noe vanskelig å ta seg nedover av den grunn. Bare Einar levde farlig og gikk på ræva flere ganger. Det viste seg at fjellskoa nesten ikke hadde mønster i sålene. Over oss hang tåka nedover spir og tårn og skapte en trolsk stemning. I det hele tatt er Molladalen og fjellranda der mer spektakulær enn Trollveggen. Nedgangen går ikke i selve Jønshornrenna i det hele tatt, men følger mer eller mindre den vestre kanten av den nedover. Det er tydelig sti. I selve renna henger det visstnok en gammel vaier, men det er ikke vanlig å gå der. Derimot kjøres denne renna ned på ski eller snøbrett av de dristigste.

Vel nede i dalen fulgte vi god sti ned til Melbøsetra innerst i Barstaddalen. Passeringen av elvegjelet øverst oppe var luftig nok. Her går stien i bratte fjellsida og en utglidning fører rett i fortapelsen. Ett sted var det hengt ut en kjetting som var god å holde seg i. Deretter var det rein plankekjøring ned til veien. Underveis møtte vi en familie fra Skottland som var ute på tur. Regn var de vant til fra hjemme. De skulle forresten videre til Luster seinere i ferien. Vi spaserte de siste tre kilometerne ned til hytta, mens Einar dreide av og henta bilen. Vi var nede igjen ca kl. 15.30 etter 7 timers tur. Bare minutter etter at vi var i hus begynte det å bøtte ned og det ble ikke et eneste opphold før langt ut på ettermiddagen neste dag. I hytta var stemningen høy. Med øl og dram, sigarer og pipe satt vi under tak på verandaen og konstaterte at vi hadde hatt råflaks som fikk oppholdsvær akkurat da vi trengte det. Seinere på kvelden ble det et skikkelig vestlandsmåltid med raspeball og mør.

Lørdag morgen var vi oppe på våre trøtte bein allerede kl. 07.30 for å se Olav Tufte ta gull i roing. Det regna i strie strømmer og vi tok en lang frokost og så mer på OL før vi gjorde oss klar til avreise ca kl. 12.00. Verten kom innom. Han var av det pratsomme slaget og holdt en lang monolog som spant innom et uttall forskjellige tema. Det var nesten ikke så vi klarte å følge med, men det var en artig kar å bli kjent med. Skjåkhytta som vi bodde i er super og det er muligheter for fisking både i elv og fjord inkludert i prisen. Absolutt et sted å vende tilbake til en gang.

Nå satte vi kursen mot Runde, men med en avstikker til Brandal og Ishavsmuseet der. Historien om fangstskutene og sjøfolka som satte liv og helse på spill i jakten på sel er fortellingen om en virkelighet langt fra vår egen. Det var et interessant besøk. Etter handling av godsaker i Ulsteinvik kjørte vi ut til Goksøyr på Runde. Utrolig nok sluttet regnet i det vi gikk ut av bilen og vi hadde en fin tur over grønne grasmarker ut til fyret. Turen tok en time, og nok en gang kom vi akkurat i hus før regnet igjen tok til. Fantastisk å komme ned til bygningene som er godt vedlikeholdt. I fyrvokterboligen har Ålesund-Sunnmøre Turistforening laget til selvbetjeningshytte med alle fasiliteter unntatt vannklosett. Endelig skulle vi få realisert drømmen om å bo på et fyr. Utenfor i havet er det et uryddig farvann med mange skumle skjær der bølgene bryter og hvor det har vært tallrike skipsforlis gjennom tidene. For oss innlandsbønder var det fascinerende å skue utover havet og høre bølgenes evige slag mot land. Så avsluttet vi dagen med en flott middag: fylte krabbeskjell til forrett, grillet laks til hovedrett og hvitvin i glassene, før måltidet ble avsluttet med Daijmkake og kaffe avec.

Lettere vær søndag morgen. Vi pakket oss ut og bega oss mot fuglefjellet. Møtte hyttevakta oppe i lia og håper hun ikke merka røyklukta etter oss inne i stua. Utluftingsmulighetene var ikke av de beste, for mot vest var ingen vinduer til å åpne. Og etter en så god middag måtte vi jo ha oss en røyk og det var ikke mulig å oppholde seg utendørs i regnværet. Håper vi blir tilgitt. Også fuglefjellet var en flott opplevelse. Stupbratt og dramatisk ned i havet, men med et yrende liv. I kikkerten så vi flere forskjellige arter. Besteg Rundebranden (294 m) før vi satte kursen ned mot bilen igjen.

Vi ville se mest mulig av Mørekysten og bilte nedover mot Stadtlandet før vi la kursen mot Nordfjord og Stryn. Nye områder for de fleste av oss og i seg selv en flott opplevelse. Einar betvilte Tronds kartleseregenskaper i starten og insisterte på å ta til venstre og ikke til høyre i et vegkryss. Etter en rask titt på kartet avsluttet han den diskusjonen med å gi bånn gass til venstre og dundra sekunder etter inn i en fartsdump så bilen hoppa. Dette var et så håndfast og kontant bevis på at vi ikke befant oss på riksvegen at han uten ytterligere diskusjon snudde bilen og fulgte Tronds anvisninger til punkt og prikke resten av turen.

Hva mer kan sies om denne helga enn at kameratskapet også var toppers og at vi kosa oss glugg i hjel, både ute og inne. Mer vellykket og trivelig kan ikke en tur være. Denne gangen var det dårlige været egentlig et krydder som gjorde opplevelsene enda mer spesielle. Sunnmøre er bare helt fantastisk. Dit må vi tilbake.