Påsketur i Breheimen 2-4 april 2004

Deltakere: Einar, Rolf og Arne

Hvordan greide vi oss på tur før i tida uten MP3-spillere? Lange kvelder på hyttene, eller søvnløse netter med kraftige vindkast og angst for neste dags tur, går nå som en lek med fin musikk i øret. Denne turen varte i tre dager, batteriene hadde 10 timers kapasitet og var nesten tomme da vi dro hjem. MP3-spillerne ble med andre ord flittig brukt.

Bortsett fra at vi tre som gikk turen alle hadde MP3-spillere i sekken var nok utgangspunktet for øvrig veldig forskjellig denne gangen. Rolf og Einar gikk mye av ruta i omvendt rekkefølge i fjor og visste noenlunde hva det handla om. Med nye skisko følte Arne seg  hensatt til gamle dager og påsketurer der gnagsårproblemene fullstendig overskygget turgleden. Han grudde han seg som ei bikkje til såpass krevende tur, men var samtidig ambivalent fordi det alltid har vært en drøm å gå på ski langt vest i Breheimen.

Vi ankom Sota torsdag kveld i tindrende klart vær. Tverrådalskyrkja viste sin majestetiske silhuett mot en nydelig stjernehimmel da vi krøp til sengs. Det var kaldt om natta, men de siste dagene hadde vært usedvanlig varme. Derfor var det knallhardt føre, men vi sleit oss fram de første kilometerne på klister som ble slipt av like fort som vi la den på. Så gikk vi over til feller, bortsett fra Einar som valgte å stake så lenge vi fulgte elva mot Mysubytta. Da vi kom til enden av vannet dreide vi innover Surtbyttdalen. Planen var egentlig å gå via Handspiki og over Sprongdalseggi til Sprongdalshytta. Partiet over mot Surtbyttvatnet var ganske kupert og vi kom litt høyt i forhold til vannet. Klokka var blitt 12.00 og vi fant oss en stein for å ta lunsjen. Arne hadde for lengst fått såre hæler, men det viste seg at Rolf også sleit med samme problemet. Vi ble enige om å ta enkleste og raskeste vei til hytta. Her gjaldt det først og fremst å være fit for fight neste dag. Etter lunsj la vi om ruta, sklei over Surtbyttvatnet og tok oss innover den trange Sprongdalen. Sola steikte, men det holdt seg fortsatt for kaldt til at snøen ble bløt. Men her inne i dalen var det tydelig at det hadde vært varmt tidligere denne uka. Snøen var fullstendig glasert og rundt steinene var snøen smelta til vanndammer som nå var frosne. Dalen er flott å gå, med lett stigning og bratte fjellsider på hver side, og med Greinbreen midt imot. Innerst inne dreier dalen mot vest med en bratt stigning opp på bandet. På avstand så det umulig ut, men gikk helt greit. Oppe på 1300 m. ble snøen tørr og fin og vi kunne endelig ta av fellene. Herfra hadde vi bare en kort og lett utforkjøring ned til hytta. Vel framme rigga vi oss til ute på trammen med dram og sigar mens vi nøt ettermiddagssola og utsikten til Jostedalsbreen. Vi regna ikke med å se folk, men utpå kvelden kom det jammen to jostedøler opp fra Fåbergstølen via Viva. Det viste seg å være hyttetilsynet. Utover kvelden kom det kraftige vindkast, og på radioen meldte de tilskyende og kuling.  MP3-spilleren var god å ty til der man lå i soveposen og lurte på hva neste dag ville bringe.

Lørdag opprant med pent vær og vindstille. Vi ville tidlig av gårde for å komme lengst mulig før været slo om. Jostedølene fikk graut av oss og var til gjengjeld så greie å ta hele oppvasken. Dermed var vi i gang ca kl. 09.15. Først tilbake samme vei, men fra bandet bratt og skrått oppover og inn på Greinbreen. Nå var spørsmålet om vi skulle gå rundt eller over Rivenoskulen. Einar valgte det siste og med han først i sporet pressa vi opp i den bratte fjellsida og runda sørover i ca 1600 m. høyde. Det var et særdeles lite trivelig parti. Var det skredfare? Gudene veit. Det virka sikkert nok, men hadde noe skjedd her hadde det vært siste reis. Da vi bikka over ryggen og kunne se østover skuet vi utover et temmelig uryddig terreng. Vi måtte først ta oss et stykke nedover. Det var heller ingen enkel sak med bratte skrenter. Einar fikk vel et par halvskeptiske kommentarer til rutevalget, men fant en super passasje og på et blunk sklei vi helt ut til den smale ryggen som fører ned til søre osen av Isvatnet. Da vi så tilbake på traseen vår måtte vi bare berømme Einar for rutevalget. Hadde vi prøvd å runde lenger ned eller gått rundt hele ryggen hadde vi uansett kommet ut i bratt terreng og i tillegg mistet verdifull høyde. Rutevalget var faktisk perfekt under de rådende omstendigheter og skepsisen ble snudd til høylydt lovsang fra Rolf og Arne.

Men strabasene var ikke slutt. Nedgangen til Isvatnet var en utfordring, bratt og med enkelte stygge heng. Med tida til hjelp kom vi alle greit ned og tok en velfortjent, men stående lunsj. Været var blitt grått og det var ingen grunn til å somle unødig. Hva med blemmene? Compeed viste seg å bli redningen denne gangen og fungerte meget bra. De såre hælene var ubehagelige, men til å leve med.

Fra Isvatnet ville Einar holde 1400-1500 m. høyden hele veien bortover og det var fint og lettgått terreng i ca 3 km. Dessverre begynte det å snø og sikten ble dårlig. Ved vann 1493 var det greit å fastslå med GPSèn hvor vi befant oss, men Einar kjente seg igjen fra i fjor og hadde ingen problemer med navigeringen. Herfra steg vi opp mot breen og måtte igjen passere et litt utsatt og bratt parti. Rutebeskrivelsen foreskriver vel egentlig innsteget lenger nord og høyere opp på breen, men dette var greit nok og vi sparte et par hundre meter stigning. Inne på breen var sikten svært dårlig, men vi orienterte greit ut på den østlige brearmen og starten nedkjøringen. Nede i brefallet var det stygge sprekker, men det gikk bra å passere dem. Endelig kunne vi ta ut av breen ved Steindalselvi og trodde nå det var over. Fjellsida nedover her var imidlertid bratt og det var fullstendig white-out og umulig å skjelne konturer. Stygge skrenter mante til den ytterste forsiktighet. Einar var utfor en liten skavl, mens Arne så vidt berga seg unna en større katastrofe da han nesten gikk utfor en skrent på flere meter. Det var derfor en lettelse å komme ned i dalen og treffe kvista-løypa. Nå sludda det, og i spredt orden staka vi oss i glatte spor fram til Nørstedalsseter og en velfortjent pils. Hele turen tok åtte timer, men da hadde vi ikke sittet nedpå i det hele tatt. Rolf og Einar brukte 10 t. året før, men med et litt dårligere rutevalg og skikkelig pause.

På Nørstedalsseter var det nytt vertskap, mye folk og stor stemning, blant annet en fellesgruppe fra DNT. Turlederen var høy på rødvin og fortalte han hadde gått minst 20 ganger på ski til Arenztbu og Sprongdalshytta. Det var en temmelig opplagt bløff, men vi gjorde gode miner til slett spill og sa ingen ting.

Værgudene har sjelden sett i nåde til oss de gangene vi har oppsøkt Breheimen. Slik ble det denne gangen også. Nok en gang ble været bedritent. Med tomme brennevinslerker og utlada batterier til MP3-spillerne var det en lett beslutning å kutte turen med en dag, droppe Trulsbu og gå rett tilbake til Sota. Som sagt så gjort. Etter at de fleste hadde begitt seg mot Sognefjellet i motvind, starta vi mot Sota. DNT-gruppa hadde for lengst gått samme vei, så vi hadde delvis oppgått spor. Men for et føre! Det var nysnø og mildt. Fellene kladda. Vi tok dem av ved dammen og gikk på Blå Extra, som viste seg å kladde nesten like mye. Det var et forbanna slit fra første til siste skritt. Igjen ble det stående lunsj, men da vi nådde brekanten ble det tross alt bedre føre. Vinden løya også, men den var uansett ikke til sjenanse siden vi hadde den i ryggen. Nesten på toppen nådde vi igjen to stykker fra DNT-gruppa. Hun var engelsk og totalt utslitt. Reserveføreren prøvde å holde motet oppe og bestilte snøscooter, men Einar levnet lite håp om at noe motorisert redskap ville klare å ta seg oppover lia fra Sota. De fulgte derfor i våre spor og snart bikka det nedover. Det hjalp på psyken og dama så ut til å klare seg bra. Vi møtte flere folk som var på vei til Nørstedalsseter og misunte dem ikke der de gikk med vinden og snødrevet midt i fleisen. Der utforkjøringen begynte å bli bratt forsvant Einar i forveien, mens Rolf og Arne pysa nedover på kryss og tvers. Vinden og snødrevet var til dels ganske hard nedi her. Da det bikka rett ned mot Sota tok de på fellene og fikk en behagelig nedfart i passe tempo. Nede ved Sota ble vi igjen samlet, orienterte Hjelpekorpset om stoda for de to DNT-folka der bak og gikk de siste meterne fram til bilen i regn og på pill råtten snø. Framme etter seks timer. Scooterne klarte som Einar spådde ikke å ta seg oppover, men etter at vi hadde dusja og satte oss i bilen for å kjøre hjem kom de to fram for egen maskin. Det var usigelig godt for de av oss med blemmer å avslutte turen. Nedfarten hadde gjort kål på de siste rester av hud på hælene.

Var det en fin tur? På mange måter, ja. De fleste bekymringer blir det sjelden noe av og hovedetappen fra Sprongdalshytta til Sota gikk over all forventning. Det er likevel neppe en tur som vil bli gjentatt. Til det er den for utsatt, men i etterkant er det moro å ha gjort det og Breheimen er virkelig et område for feinschmeckere. Men det kreves god form, godt vær og gode hæler for at det skal bli en trivelig tur.