Påsketur i breheimen, 11/4 - 14/4 2003 

Deltakere:Rolf og Einar

I år er det sein påske. Det ble tidlig bestemt at turen skulle legges høyt til fjells og gjerne langt vestpå. Men  på planleggingsmøtet på Svare Berg ble det imidlertid klart at verken Arne eller Trond kunne bli med på grunn av diverse skavanker, samt at Sven skulle jobbe overtid. Dermed ble det Rolf og Einar som torsdag ettermiddag kjørte opp til Sota med forventninger om en tur utenom allfarveg.

På Sota ble vi møtt av en hyggelig vert som sa det var spesielt fine forhold i fjellet i år. En nærmere titt på kartet og gjennomgang av beskrivelsen i Claus Helbergs bok ”På ski i fjellet” gjorde oss litt betenkt på opplegget med å gå ruta Sprongdalshytta - Arentzbu – Nørstedalsseter - Sota. Om morgenen valgte vi derfor å snu ruta og først teste formen og nye støvler opp til Nørstedalsseter. Halvveis opp til Tverrådalen måtte Rolf plastre føttene, men ellers gikk turen greit selv om det var nokså sur motvind. På vei nedover dalen traff vi på 5 engelskmenn som rastet i en vindsekk, ellers så vi ingen.  Bak oss visste vi om 3 dansker som gikk samme vei. På Nørstedalsseter traff vi på meget hyggelig vertskap som disket opp med førsteklasses middag. Vi fikk selskap av en DNT gruppe på 16 personer, 2 karer som gikk samme tur fra Gjendesheim og et par tyske damer som hadde gått i 14 dager fra Finse. Da vi vekslet et par ord med de to siste og sa vi skulle til Arentzbu, påpekte de at det var en hytte som lå utenom det som var merket. Vi framholdt at som Norwegians hadde vi ”license to go outside marked tracks” og det virket som de godkjente det. Om kvelden på Nørstedalsseter hadde vi periodevis kraftig vind, så vi var usikre på om vi virkelig skulle legge an på turen over breen.

Langtidsvarselet var imidlertid på vår side og om morgenen var det bare lett vind og brukbar sikt. Kl 10 la vi derfor som planlagt i vei innover dalen og snart på feller opp langs Steindalselvi. Da det bikket innover ble det klart at dette ville bli en tur der vi måtte ty til kart og kompass for å finne fram. Ikke minst kom Einars GPS til uvurderlig nytte. Ved hver stopp var det bare å slå på den og plotte posisjonen på kartet.  Mens boka sa at vi skulle gå opp til 1700 meters høyde, fant vi at vi kunne gå av breen ved 1500 meter og ned til vann 1493. Her gikk vi litt feil i tåka og kom utpå et bratt parti. Opp igjen og litt finorientering med GPS’en bragte oss trygt ned på vannet og en velfortjent lunsj. Da forsvant også tåka og vi fikk en lett tur nordover og ned til vann 1265 i Rausdalen. Etter en kort rådslagning fant vi at dagen var ung og at kroppen var villig til nye motbakker. Så i stedet for å skli ned til Arentzbu, la vi i vei opp over Torkjellsnosi og holdt innover mot Greinbreen i 1500 m høyde. I følge kartet var det romslig mellom kotene hele denne veien. På ett sted dro vi oss over et temmelig bratt parti for å unngå å miste mye høyde. Deretter gikk det greit over Greinbreen og bråbratt nedover til Sprongdalen. Nesten nede passerte vi et gammelt ras. Framme ca kl 18:30. På Sprongdalshytta er det neste aldri folk om vinteren. Det lå besøksprotokoller fra 1983 der og det så ut til å ha vært mye folk i august i 80-årene. I vinter skrev vi oss inn som nr 14 og 15. De andre hadde vært et par tilsynsbesøk og noen utlendinger. En gjennomgang av protokollene viste at vi måtte tilbake til 1990 for å finne noen som hadde gått direkte fra Nørstedalsseter.

Palmesøndag våknet vi til tjukk tåke som veltet opp fra Jostedalen. I perioder så vi ikke stort lengre enn til annekset. Med håp om bedre vær og med tillit til GPS’n, dro vi på feller rett oppover til Sprongdalseggi. Vel oppe var sikten bare få meter. Der det ikke var steiner var alt hvitt. Ved å plotte inn punktet der vi skulle ta ned til Handspiken gikk det imidlertid greit å gå rett på. Handspiken er et uryddig område. Selv med stor forsiktighet i vanskelig lys fikk ruskemench en tur utfor en liten skrent. Det var heldigvis ikke langt ned. Ruta videre gikk i ca 1400 m høyde langs Tverreggi og opp til toppen av Kupbreen på 1584 m. Fra dette punktet er det kun utforbakker helt hjem til Lillehammer. Lyset gjorde turen nedover langs Kupgrovi til Slæom til et spennende foretak.  På Slæom skrev vi oss inn som nr 13/14, så det er heller ikke den mest besøkte hytta.
På Slæom var det en kar som hadde gått inn fra Sota og tatt dagstur. Ellers lå fjellet øde. Vi hadde ikke sett folk eller skispor siden Nørstedalsseter. Om kvelden klarnet det opp.

Morgenen etter var påskeværet slik en bare kan drømme om. På skarpt skareføre dro vi ned til Sota på litt over halvannen time. Her bestilte vi dusj og i solveggen fikk vi doble karbonade/speilegg, kaffe, eplekake, sigar og øl. Da kunne vi samstemt si at ”dom har det itj bedre nedi bygden!”