Mot toppen av Hallingskarven
Direktøren nær toppen.
Utsikt mot Haugastøl og Hardangervidda
Mot kveld, nær Kyrkjedørsnuten

Fra Geitryggen mot Finse



Einar på St.Pål
Mot Iungsdalen
Påsketur i skarvheimen, 21/3 - 25/3 2002 

Deltakere:Rolf, Einar og Arne.

De seinere åra har vi hatt ganske brukbart vær på påsketurene og stadig kåret den siste turen til selve "drømmeturen". Årets tur må definitivt også føres på den lista. For det klaffer så til de grader denne gangen med nydelig vær, godt skiføre og nydelig turterreng.

Synd vi ikke ble fulltallige, Sven og Trond må bli hjemme på grunn av diverse småplager. Vi andre forlater Lillehammer kl. 16.00 på torsdag for å kjøre til utgangspunktet Raggsteindalen. Underveis forkynnes dom i Orderud-saken direkte på radioen. Det er litt spesielt å høre, men vi har hyggeligere ting å konsentrere oss om. Etter drøye 4 timers kjøring, matpause på Gol inkludert, ser vi lysene fra turisthytta på andre siden av Strandavatnet. Vi parkerer der det går et tydelig scooterspor over vannet. Det er klarvær og unødvendig med lykt. Etter en halv times lett skitur inntar vi peisestua med øl, medbragt dram og sigarer. Dette er en start vi liker.

Vi har lyst til å gå Hallingskarvet, en tur som smaker av fugl. For Einar er det en gammel drøm. Det er advart mye mot rasfare denne påska, men dette virker ikke særlig sannsynlig på disse kanter. En strek i regninga er at vi mangler kart, men det løser seg da den hyggelige verten selger oss et brukt kart han har liggende. Det er 10-12 minusgrader, men helt vindstille. Vi følger dalen et stykke innover før vi skjærer opp mot Veslebotn. På kartet er det tegna inn en sommersti, men den traseen viser seg etterhvert umulig å følge. Vi tvinges derfor rundt vestsiden av høyde 1731 hvor vi også får en overraskelse. Terrenget er ganske uryddig og det viser seg at vi må ganske langt ned før vi igjen kan avansere.  Å tape høydemeter gjør vi ugjerne, men det hjelper på moralen at Rolf og Arne observerer et hundespann på vei mot oss langt der nede. Dette viser seg imidlertid å være noen steiner og vi kan bare konstatere at hallusinasjonene melder seg i tidligste laget i dag.

Det har gått jevnt oppover hele tida og vi kjenner det allerede i beina. Nå er det en skikkelig drøy stigning opp mot Hellevassfonni. Det er et helsikes slit. Rolf og Einar er sprekest i dag, mens Arne sliter tungt. Endelig er vi oppe på ca 1800 m. og kan ta en velfortjent pause etter ca 4 timer. Det er varmt og blikk stille, men da vi skal gå videre samler det seg en tåkedott som legger seg over Skarvet. Plutselig er sikten sterkt redusert. Vi holder høyden, men må snart fin-navigere. Her oppe er det viktig å  ikke gå feil. Einars GPS er til uvurderlig hjelp. Sammen med kompasset finner vi greit videre. Platået er slett ikke så flatt som vi hadde forestilt oss, men brytes blant annet av to markerte søkk. Etterhvert klarner det opp igjen og utsikten til alle kanter er helt fantastisk. Her opp er man virkelig på Norges tak. Jøkulen er praktfull der den ligger badet i ettermiddagssola. Terrenget er spennende i seg selv, lett kupert med små topper rundt oss. Selv om man er sliten er det en utrolig flott opplevelse å gå her oppe. Endelig passerer vi Kyrkjedørsnuten og kan se ned mot Finse. Den kvista løypa fra Raggsteindalen går over Flakavatnet, men vi mener det må være bedre å følge høydedragene mest mulig sør-vestover og rett mot Finse. Vi har ca 1000 høydemeter i beina og er skikkelig slitne. Nedkjøringa er bratt i starten, men med flott styresnø så det hele er en fryd. Einar legger sporet perfekt i store slyng der høydedragene utnyttes maksimalt. Vi trenger bare noen få stavtak i tillegg før vi krysser høyspentlinja og møter en annen kvista løype som vi følger et lite stykke. Når denne slipper seg nedover holder vi fortsatt høyden og kan skli rett ned på stasjonen.

Klokka er 18.00 da vi spenner av oss skiene utenfor Finsehytta. Vi har gått i 8 timer. Det har vært en slitsom tur og vi orker ikke en gang ta oss en dram eller sigar etter middag, men stuper i seng allerede kl. 22.00. 

Planen er å krysse Jøkulen, men dette frarådes på grunn av sprekker. Vi velger derfor å legge ruta nordover og regner med å unngå verste folkestrømmen på den måten. Neste morgen starter vi mot Geiteryggen. Været er nydelig og den bratte stigningen ut fra Finse går i rolig tempo. Rolf er den mest offensive, for oss andre kjennes beina blytunge. Vi følger kvista rute inn til Klemsbu og raster i solveggen her. Deretter tar vi med oss toppen av St. Pål. Det er bare ca 100 m. ekstra høydemeter så den bestigningen er lett, men utsikten flott. Nå har vi en lang og flott nedkjøring til Geiteryggen. Vi er framme allerede kl. 14.00 og har bare brukt 4 timer på hele turen. Vi installerer oss på sovesalen og finner en plass i solveggen med øl, dram og sigar. Livet er herlig! Det blir også tid til en liten blund før middag. Seinere på kvelden blir vi sittende sammen med tre Bergensdamer og har en hyggelig fjellprat med dem.

I gangen på Geiterygghytta henger det en vekt som vi tester ved ankomst. Vi hadde droppet soveposene denne gangen og hadde ventet at sekkene var ganske lette. Til vår overraskelse veier Rolfs sekk 16 kg, men Arne og Einar sine sekker begge veier 15 kg. Dette var etter at mesteparten av mat og drikke var fortært. I utgangspunktet må det derfor plusses på ytterligere 1 kg. Ikke så rart at vi sliter i bakkene med slik oppakning. Dessuten har jo alle tre etterhvert fått tendenser til sekk foran også.

På klesfronten er det fornyelse. Under vinterferieturen spradet Rolf rundt i fiberpelsbukse fra Dressmann, og var såre fornøyd med den. Einar og Arne dro øyeblikkelig samme sted og investerte i maken. Iført noenlunde ensartede bukser og jakker i fiberpels går vi nå rundt som de reineste kosebamser på hyttene. Buksa er behagelig og lett i vekt. I et knipetak bør man kunne holde varmen utendørs også, selv uten sovepose.

Når det gjelder annen bekledning hadde vi på denne turen overhodet ikke på oss gore-tex vindjakkene som ble liggende urørt i sekkene. Gikk stort sett bare i supertrøye eller ulltrøye. I korte perioder med overtrekksjakka i tillegg.

Søndag opprinner med samme nydelige været og vi setter kursen mot Iungsdalshytta, via Kongshelleren. Hele turen går langs kvista løype og det er flott spor hele veien. Det går som en lek. Fram til Kongshelleren er det først litt stigning, mens de siste kilometrene går over vann. Lang rast med "Rett i koppen" i solveggen, mens stadig nye skiløpere ankommer fra begge kanter. Videre mot Iungsdalen er det nesten helt flatt før bratt nedkjøring til dalen. Igjen legger vi sporet høyere og får tynt maksimalt ut av nedkjøringa. Tidlig framme på Iungsdalshytta. Selv om turen er tre mil gikk den unna på rekordtid og helt uten bruk av krefter. Det har vært nydelig blå-svix føre hele veien. Vi lurer oss til en kosestund i solveggen nå også, men det er i ferd med skye over og temperaturen er ikke lenger så behagelig. Resten av kvelden tilbringer vi foran en osende peis.

Mandag er grå og det er meldt kuling utpå dagen. Det bekymrer ikke oss. Vi har bare 15 km tilbake til bilen. De viser seg å bli litt tyngre enn vi hadde regna med. Det har blitt mildt og dårlig skiføre. Med til dels bakglatte ski kjemper vi oss opp motene til Flyane. Hallingskarvet står som en vegg midt i mot oss. Det er dårlig sikt der borte i dag. Vi gidder ikke ta noen matpause, men går uten stans til vi bikker ned mot Strandavatnet. Denne nedkjøringa er bratt og fordi lyset er helt flatt er det litt vanskelig å kjøre ned her, men også det går greit og etter 3.5 time er vi tilbake ved bilen.

Vi er skjønt enige om at dette har vært den kanskje flotteste påsketuren noensinne. Turen på Hallingskarvet var en skikkelig høydare, de øvrige etappene bare kosen. Været, føret, stemningen - alt har vært helt toppers. Og når det gjelder Hallingskarvet frister det til nytt besøk. Det er nok ikke usannsynlig at vi kommer tilbake et år og går hele turen på langs?