Tilbake til hovedsiden

Påsketur i Rondane 6-9/4-01

Trond, Rolf, Einar og Arne.

Da vi gikk av toget på Hjerkinn kl. 13.00 var det fint vær, men overraskende mildt. Gjennom skauen ned til Hageseter var det bakglatt og tendenser til gjennomslag. Et jentefølge og tre-fire karer som gikk aleine starta samtidig med oss. Einar og Rolf ville ha matpause allerede på Hageseter, mens Trond og Arne fortsatte. Fellene ble lagt på, men det gikk tungt for oss. Ikke så rart, for det klabba og var fryktelig sugende føre. En kar med telt og full oppakning overtok brøytinga og forsvant. Vi følte oss mindre spreke og tok det rolig. Etter en stund var vi alle samlet igjen og fortsatte i samla tropp. En enslig kar slang seg dessuten med på lasset. Det ble kjøligere etterhvert og mye bedre skiføre. Flott utsikt inn i Rondane. I den bratte skrenten ned mot Tverråi tok de fleste av seg skiene. Det var litt baskete å komme ned, men de siste km nedover langs elvegjelet gikk av seg selv. Nådde Grimsdalshytta etter 4.5 t. Vi rakk en dusj, deretter var det middag med vin til maten. Det var neppe mer enn 20 gjester der. Neste dag hørte vi det var 97. Godt å være tidlig ute.

Det ble ganske sosialt og mye prat med andre gjester. Beklageligvis ble det litt for mye medbragt akevitt for noen av oss utover kvelden. Vi følte oss  slitne etter turen og var litt deppa over det, men det var en følelse tydeligvis flere andre også hadde. Mange klaga på tungt føre, så da skylder vi på det. 

Neste morgen var ganske grå og mild. Vi hadde jo en gedigen uenighet om veivalget da vi sist gikk her i påska 1990, men nå var det ingen slike tendenser. Motbakker frista ikke, så vi bestemte oss for å gå ut Grimsdalen og dreie inn i Dørålen. Selv om det er lenger regna vi med å ikke bruke mer tid enn om vi hadde fulgt kvistaruta. Det gikk veldig greit i starten. Lite snø og fint føre, men det var nok litt lenger enn vi trodde. Akevitten fra kvelden før prega nok også enkelte. Etter noen timers gange tok vi en god rast i ei bjørkeli og gjorde opp et bål. Det har vi visst ikke gjort før på noen av turene våre. Det ble full fyr på første forsøk, og en stund brant det riktig bra. Da vi skulle gå videre hadde Rolf en skikkelig kollbøtte hvor han nesten datt oppi bålet. Dessverre datt han på ene staven som ble stående i 90 graders vinkel. Han fikk retta den såpass ut at det funka videre.

Inn forbi Haverdalsmunnen ble det mer kronglete. Kupert terreng og kryssinga av selve Haverdalsåi voldte oss litt problemer. Vi støtte på en gammel bru som virka så sjaber at vi ikke turte å gå over. Heldigvis gikk det lett å passere på isen litt lenger opp. Det var blitt mildt og vanskelig føre, men vi sleit oss framover og støtte til slutt på kvisting fra Haverdalen (Dørålglupen var stengt). Det ble med en gang lettere å gå og omsider nådde vi Dørålseter. Her var det +7 grader og yr i lufta. Vår opprinnelige plan var egentlig å fortsette til Bjørnhollia, men det var det ingen stemning for lenger.

Dørålseter er dessverre ganske nedslitt og middagen var en skuffelse. For øvrig hadde vi det bra og kom ytterligere i prat med flere av de enslige vandrerne. Vi fortalte villig vekk om Turgruppas meritter og imponerte nok litt med det. To jenter hadde gått helt fra Oppdal. Den  ene hadde gått uten solbriller fra Grimsdalshytta og var blitt snøblind på ene øyet. Einar visste råd og ga henne dråper som han hadde med. 

Litt skuffende at neste dag også var grå og med lavt skydekke. Rondetoppene rundt oss så vi ikke noe til. Dagens mål var Eldåbu via Bjørnhollia. Vi labba i vei, men Einar var nå blitt forbausende sprek og dro på, så han lå langt foran oss andre. Ved stidelet til Rondvassbu kom turens eneste lille diskusjon om veivalg. Rolf insisterte på å gå via Bjørnhollia selv om raskeste vei til Eldåbu går om Rondvassbu. Han fikk vilja si, men alle skjønte vel at vi da ikke ville komme lenger enn Bjørnhollia. Det var egentlig helt greit. Dermed begynte stigningen opp Langglupdalen. Foran oss hadde bare de to jentene gått. Bak oss kom to av de enslige karene, men aldri så nær at de måtte brøyte. Det gikk jamt og trutt oppover og da vi endelig sto på høyeste punktet ble det matpause. Deretter var det en herlig utforkjøring som varte og rakk i mange km. Det var akkurat passe skarpt føre så man bare kunne la det stå til. Til slutt var vi nede i bjørkeskauen og kom ut på veien opp til hytta. Her er det bratt stigning et stykke før det flater ut igjen. På tampen av en tur er dette siste stykket litt tungt. Igjen var det blitt mildvær, og med glatte ski ble det armgang på slutten. Der var Trond overlegen.

Bjørnhollia er jo et utmerket sted og vi gjorde alt for å trives her også. Hekka mye sammen med de to enslige + de to damene. Dråpene gjorde sin virkning og det var tydeligvis ikke aktuelt å gi seg før Lillehammer. Tøffe typer de to! 

En ting det var mye prat om på denne turen var oppakningen vår. Flere hadde bemerket at vi hadde så digre sekker. Vi bærer alle med oss soveposer, vindsekker, liggeunderlag og ekstra klær. Vi skal med andre ord kunne overleve det meste. På den annen side blir sekkene plagsomt tunge og vi begynte å irritere oss kraftig over dette. Hvor nødvendig er det med sovepose på en tur langs kvista løype og med betjente hytter hele veien? Vi var enige om at soveposer vil vi hvertfall droppe heretter på denne typen turer. 

Vi hadde nå igjen den lengste etappen og var glade da vi våkna til fint og kaldere vær, men også litt vind og snøføyke. Det stilna heldigvis etterhvert. Vi starta som vanlig kl. 09.30. De to damene var allerede i gang oppe i lia. En av de enslige karene, en trivelig kar fra Tønsberg, hadde spurt om å få gå sammen med oss til Venabu. Han var i sykehusbransjen, som Rolf, og de hadde derfor mye å snakke om.  Stigningen mot Vulutjønn gikk greit. Det var nysnø, men vi bytta på brøytinga. Snart tok vi igjen damene. Vi hadde ikke tenkt å gå via Eldåbu, men følge Vuludalen og ta over Styggskardet. De bestemte seg for å følge med og dermed ble vi et følge på 7 personer. Det var nydelig å gå utover dalen. Her var vi i le for vinden og hadde også litt sol. Rett ved foten av skardet kom vi til ei hytte og tok matpause i leveggen her. Så var det å bryte seg opp i skardet. Det lønner seg å holde på venstre side av bekken og gjelet helt fra start. Lenger oppe blir det vanskeligere å krysse over, noe vi fikk erfare. Da vi kom ut av skardet på sørsida blir terrenget veldig åpent, men vi tok peiling på Rundhø som kunne skimtes langt borte. Etter noen km i åpent lende kommer man til ei hytte og dreier da sørøstover. Damene og utbyggingsdirektøren skulle til Gråhøgdbu, og våre veier skiltes. De fulgte ruta gjennom Ramstindan, mens vi la kursen lenger sør og kom etterhvert inn på løypenettet til Venabu og Spidsbergseter. Nå gikk det som en lek og selv om vi var slitne etter 7 timers tur hadde vi krefter til en liten sluttspurt fram til Venabu.

Så var nok en vellykka påsketur over. Gled elegant inn på hyttetunet til Einar, der Marit sto i døra og ønska oss velkommen.