Sven, Trond, Rolf, Einar og Arne.

Turgruppa var fulltallig, som vi har vært på de siste års høstturer. Som vanlig hadde vi ulike turalternativer i forhold til værmeldingen, men det var lett å enes om Leirvassbu på grunn av lett adkomst og kort vei til haugevis av 2000 m. topper. Pliktene kaller noen hver av oss og vi hadde bare ei vanlig helg til disposisjon. 

Avreise fredag ettermiddag. Einar forærte alle hver sin caps med Miclis-logo, og med ensartet hodeplagg satte vi så kursen mot Jotunheimen med Trond bak rattet. Det er rart med det; gamle historier blir som nye. Vi setter ikke akkurat høye krav til fornyelse og intellektuelt nivå, men cd-musikken han bød på for å muntre herskapet var for jævlig. "Stille døgn i Clichy" stinker! 

Det var dritvær da vi kom fram om kvelden, og vi ble dritsure da det ikke lenger eksisterte noe røykerom på hytta. Vi måtte ut i blåsten med våre sigarer og pipe, men fordelen er at man blir jo kjent med andre folk når man står slik ute på trappa og hutrer. Det er faktisk veldig kontaktskapende og sosialt å røyke på fjellturer. Alle fjellvandrere burde egentlig gjøre det. Vi gjorde flere artige bekjentskap der ute. Det er likevel ikke umulig at DNT får et skarpt brev fra Turgruppa vedrørende de stadig strengere restriksjonene for oss "dannede tur-røkere".

Frokosten på lørdag var noe for seg. Leirvassbu har et trangt og umulig opplegg for selvbetjening. I tillegg stressa gjestene som gale. Har aldri sett maken. Det var søling og trengsel og fingra rett i osten. 
Været var ikke som vi håpet. Det var skydekke ned over toppene, men meldt bedring så vi la trøstig i vei mot Kyrkja (2032 m). Bare Arne hadde vært der før. Det var sleipt mange steder, og ganske bratt mot slutten. Der satt det en hyggelig kar allerede og glodde ut i tåka. Vi gjorde det samme noen minutter og slo av en prat før vi returnerte. Nede ved foten av fjellet så vi at det klarna helt opp og noen solstreif traff toppen. Vi hadde vært litt for tidlig ute. 

Vi fortsatte mot Visbretind (2234 m). Under matpausa slo Rolf fast at han "var født med en sølvskje i røven". Vi andre mente at dette fenomenet bare kan gjelde trøndere, de utvalgte ellers er vel født med en sølvskje i munnen. Etter slike viktige avklaringer fortsatte vi vår marsj. 
Bortover Kyrkjeoksle må man opp og ned og rundt noen høyder så det er en litt tung anmarsj. Vi var helt oppe under toppen av Langvasshø uten å tenke på at dette også er en 2000 m. topp. Gikk derfor ikke opp på den, dessverre. Derimot bega vi oss opp den siste bratte steinura mot toppen av Visbretind. Snøen lå nede på 2000 m. og det var sleipt og vondt å gå. Vårt nye bekjentskap fra Kyrkja hadde ligget i kjølvannet vårt, men ga opp før Langvasshø. Foran oss hadde vi et følge på 5 personer, visstnok noen professorer m/følge. Vi kom omtrent samtidig til topps. Overhodet ingen utsikt her heller, men artig å være der lell. Toppeggen bukta seg dramatisk bortover i tåka og av og til fikk vi små glimt nedover mot Langvatnet. Ned igjen samme vei bevega vi oss meget forsiktig for ikke å falle. Det skal være mulig å følge eggen fra toppen og rett ned mot Kyrkjeglupen, men det droppa vi å prøve på. Fra skaret slapp vi oss isteden ned mot Kyrkjetjønnet og fant heldigvis noen snøfonner som gjorde det litt lettere nedover der. Igjen kunne vi registrere at det klarna opp på toppen, men det varte ikke lenge før den var innhyllet i tåka på nytt. Vi labba Kyrkjeglupen hjemover. Det føltes lenger enn vi hadde regna med. Tilbake på Leirvassbu etter ca 8 timer, någgå slitne i knea. Etter en liten regnbyge var det nå blitt såpass brukbart at vi tok en øl ute på tunet. Middagen seinere på kvelden var veldig bra.

Søndag morgen, etter en rolig og grei frokost, gikk vi på støle bein mot Tverrbottindane nordøst for Leirvassbu. Passerte øst for Presten og tok rett oppover. Det ble fort bratt, men helt greit å gå. Vi la nok ruta noe brattere enn nødvendig og var ikke helt obs på vardinga i starten. Snart satt vi på topp 2084 og kunne se de to neste toppene vi skulle besøke. Det var lett match. Vi fortsatte i steinur over til Midtre (2151) og Store Tverrbottind (2161). Her tok vi ei god pause, strålende fornøyd med tre topper på én dag. Været var flott og utsikten helt utrolig. Denne fjellturen gir et fantastisk utsyn i alle retninger. Bedre kan det neppe bli. 
Den vestre toppen prøvde vi oss ikke på siden den byr på noe klatring. Vi vurderte å gå rett ned i Leirholet, men trodde det var for bratt. Det er visstnok ikke noe problem, men vi returnerte i alle fall samme vei som vi kom. 

En kort, men effektiv helg som vi alle var veldig godt fornøyd med.