Påsketur i Jotunheimen 25-29/3-99

Einar, Rolf og Arne.

Å gå over Gjende en stjerneklar vinterkveld er en flott opplevelse. Vi har gjort det før og veit vi trenger ca 1 time inn til Memurubu der vi har bestilt rom. Vi glir utover isen, bare knirkinga fra ski og staver høres. Vi snakker lite, hver og en går i egne tanker. Hodelyktene lar vi være avslått, det er så stemningsfullt å gå i mørket. Det er mildt og fullmånen har en stor ring rundt seg, noe som visstnok varsler snø. På Memurubu er det mørkt selv om vi skulle være ventet. Ikke så rart at de har gått til ro forresten, klokka er blitt 23.00. Einar gjør vei i vellinga. Med hodelykta på full styrke braser han inn i annekset og soverommet til vertskapet. Snart er vi innlosjert og får med oss et par pils hver mot tørsten.

Vi er de eneste gjestene og neste morgen blir det en prat med verten under frokosten. Han er seg sjøl lik med sterke meninger. Heller ikke denne gangen kan han dy seg for favoritthistorien om vagværen som ble spurt av byfolka hva de gjorde om vinteren der i bygda. Han svarte: "da plukke oss bær". Han har fortalt den før, men vi ler like godt denne gangen.

Det har snødd masse om natta og føret er tungt. Vi raster på Gjendebu mens vi gruer oss til turen videre mot Fondsbu. Egentlig går det bedre enn fryktet oppover Vesledalen. Da det endelig flater ut møter vi noen dansker som kommer fra Olavsbu, men får ikke nyte deres spor mer enn 500 m. før vi er ved løypeskillet. Mot Fondsbu har ingen gått, så dermed må vi brøyte sjøl igjen. Det er dårlig sikt, litt vind, masse snø og mye lengre enn vi hadde trodd. Særlig Rolf sliter med motivasjonen. Langt om lenge tar vi igjen to karer som kjemper seg fram med blytunge sekker. De har overnattet i telt et eller annet sted. De legger seg fort bak og overlater brøytinga til oss. Endelig bikker det bratt nedover, og såpass slitne som vi nå er i beina blir det en utfordring for Rolf og Arne. De siste 4 kilometerne langs vannet er tunge og sikten dårlig. De to karene har med seg skiseil som de nå prøver uten særlig suksess. Det er en stor lettelse å endelig nå Fondsbu. Klokka er 18.00 og vi har gått i over 8 timer.

Vi har tydelig kunnet merke at snøforholdene er verre jo lenger vestover man kommer. Det er derfor ingen diskusjon da Rolf foreslår å droppe planen om å gå til Skogadalsbøen og heller satse på varianten Leirvassbu - Glitterheim.

Lørdag morgen våkner vi til flott vær, men det har snødd ytterligere så brøytinga er en like stor utfordring i dag. Sterkt inspirert av gutta med skiseilene, starter Einar dagen med en telefon hjem. Der i gården er det kort vei mellom ide og handling. Datter Hege settes i sving med å bestille samme type seil, slik at de kan leike seg med det seinere i påska.

Vi følger sommerløypa opp Mjølkedalen og det blir helt feil. Vinterruta går om Sløtatjernet på grunn av rasfare. Men når vi først har rota oss opp her vil vi nødig snu. Vi vurderer ikke rasfaren som spesielt stor. To jenter fra Tønsberg har fulgt i våre spor og vi går nå i følge. De er spreke og tar etterhvert sin tørn med brøyting. Vi kommer inn igjen på kvisteruta, men sjelden har vi vel vassa i så mye laussnø. Utsikten er helt fantastisk, blant annet med Uranostind og tilhørende breer midt i glaninga. Fra Mjølkedalsvatnet og opp til Høgbrottjørna er det en ny stigning på ca 200 m. Vi bruker feller og det gjør susen. De stakkars jentene har ikke det og får slite desto mer. Oppe ved vatn 1457 blir det endelig matpause og vi nyter naturen og den flotte dagen. Nå er det verste gjort.

Klokka er 16.00 da vi når Olavsbu, som er forholdsvis full av folk. Vi sier takk for følget til jentene og presser oss videre mot Leirvassbu etter 1 times pause. Det skal sterk overvinnelse til for å forlate hytta, men Rolf er klinkende klar på at en betjent hytte er mer komfortabel enn en selvbetjent, og vi strekker oss alle langt for en pils eller to. Stigningene opp mot Raudalsbandet er tyngre og lengre enn vi huska, men heldigvis har det gått folk før oss slik at vi slipper å brøyte. Så seint på ettermiddagen er det også kaldere og føret skarpere. Derfor går det som en leik til Leirvassbu på to timer. Her er det mange gjester. De fleste ser ut til å være kjørt inn med wiesel. Det er nesten bare vi som er skjeggete og brune og som ser ut til å ha vært ute noen dager.

Palmesøndag våkner vi igjen til snøvær. For en skuffelse! Værvarselet er dårlig og enda verre for neste dag. Rolf foreslår å nedkorte turen ved å gå rett til Gjendebu, men det blir til at vi holder fast på vår opprinnelige plan. Vi drøyer helt til kl. 11.00 før vi starter, i håp om at noen skal ha gått før oss. Men nei, opp gjennom Kyrkjeglupen må vi selv brøyte. Heller ikke ned gjennom Visdalen får vi noe gratis. Ved Spiterstulen blåser det så snøføyka står rundt husveggene. Her er det tydeligvis et værskille også, for det er lite snø. Arne er blitt kvalm og uvel. Den som bare hadde sluttet seg til Rolfs forslag i morges. Nå er det for seint. Heldigvis kommer formen og humøret tilbake etter et karbonadesmørbrød med speilegg.

Lia opp fra Spiterstulen er bratt, men den lille snøen som ligger her er ganske fast, så det er lett å gå oppover. Da vi endelig når toppen ser vi også at det er lite snø videre innover Skautflya. Vinden kommer dessuten mer fra sida. Vestover og bak oss er det skikkelig grumsete, men østover og foran oss er det knallblått. Det blir i det hele tatt en veldig fin tur selv om Skautflya er ganske lang og øde. Det er godt å nå Vesleglupen. Herfra er det bare å ri på stavene nedover. Framme på Glitterheim kl. 19.00 i nydelig kveldsbelysning.

Vinden kommer for fullt om natta. Vi skjønner at også dette vil bli en tung dag for vi er ganske slitne alle tre. Det skal bli godt å avslutte turen. I begynnelsen er ikke vinden så ille, men det forandrer seg etter hvert og særlig når vi bikker over høyeste punktet og skal ned i Tjørnholet. Det samme gjelder nedkjøringa til Russvatnet. Her får vi virkelig føle kulingen, men nede på selve vannet er vi helt i le. Det er faktisk også tilløp til litt sol for livets glade gutter. Føret derimot blir vanskelig og skiene ekstremt bakglatte. Nok en gang er det fellene som berger oss. På Gjendesheim regner det, men vi kan glemme vær og vind for denne gang.

Vi er enige om at dette er en av de mest slitsomme turene vi har vært på. Den vedvarende tunge brøytinga sugde kreftene ut av kroppen. På tross av dette må konklusjonen bli at turen var verdt slitet og vi har jo også hatt det veldig hyggelig sammen. Dessuten tilfredsstillende å merke at skrotten henger sånn noenlunde med selv om formen kunne vært bedre.