Da vi ankommer Bødalssetra fredag kveld er det bare oss der, og vi installerer oss i to rom. Vi nyter medbragte pils og en røyk utenfor hytta mens kvelden senker seg. Rundt oss kneiser bratte fjell og været ser lovende ut. Stemningen er høy. Vi starter kl. 09.45 neste morgen, da er de to store grupper allerede på vei. Den ene er en gruppe turister med betalt fører, den andre en diger gjeng fra Indre Sunnfjord turlag. Til å begynne med er det lett terreng innover dalen. Så en bratt kneik før det igjen flater ut, men deretter kommer selve Brattebakken og den er skikkelig tøff. Her havner vi midt inne i Sunnfjord turlag, men det er bare å holde køen. Det går sakte oppover og vi har overhodet ikke krefter til å forsere. Den siste stigningen går delvis i snøbakke. Da vi endelig når kanten av Bohrbreen er det fantastisk å se Lodalskåpa kneise opp foran oss. Det er et mektig og vakkert skue. Det ser ut som om toppen ligger bare et par steinkast unna, men vi skal få erfare at det er langt igjen
Vi binder oss inn i tau selv om brevandringen er kort. En enslig tysker rusler aleine over, noen ungdommer gjør det samme uten tau og avanserer raskt oppover. Ingen sak når du bare har en liten svipptursekk. Vi har forholdsvis tunge sekker. Der og da føles ullundertøyet og all den andre ekstra bekledningen ganske unødvendig.
Fra Bohrsbreen blir det nye bratte bakker. Framdriften er tildels dårlig. Det blir stadige stopp med klesbytte, fotografering eller rett og slett pustepauser fordi vi er slitne.
Endelig står vi oppe i Hanken og har bare den siste klyvinga igjen. Sven synes det ser for heftig ut og vil gi seg der. Etter mye overtalelser fortsetter han, men vi tar med tauet opp for sikkerhets skyld. Det viser seg å være lett match for Sven og tauet forblir i sekken.
Etter 6.5 timer er vi der. Det føles flott. Været er bra og stemningen høy. Etter hvert siger det på med folk. Det kan ikke være ofte at så mange er samlet på toppen av Lodalskåpa samtidig, ca 70-80 stk. Etter en god pause ser vi at skyene begynner å gruffe seg til rundt oss og vi starter returen. Samtidig gjør Bjørn Høivik, turlederen til Sunnfjord turlag, og en annen kar seg klare til å foreta historiens første paragliderhopp fra Lodalskåpa, men skodda kommer dem i forkjøpet og de må sette seg ned og vente. Fra Hanken og ned til innsteget på Bohrbreen har vi dårlig sikt, men det er så tydelige spor at det ikke er noen problemer. Ned Brattebakken raser sunnfjordingene forbi så steinen spruter. Det er litt irriterende og stressende. Lenger nede hører vi gledeshyl oppe i lufta og der kommer paragliderne seilende. De har full kontroll og lander trygt nede på Bødalsseter. Etter 11 timer er vi endelig nede selv også. Alle, unntatt Einar, bader i den iskalde elva, noe han blir behørig mobbet for under middagen. Dette samt sjofle antydninger om at han laget taudrag over breen blir for mye. Mektig irritert lukker han seg inne med dystre tanker. Det går heldigvis fort over, og utpå kvelden sitter vi ute i fred og fordragelighet med pils og røyk og har det riktig bra.
Einar får kontakt med to damer med gitar i nabohytta og sprer rykter om at Arne er gammel visesanger. Mens de andre går tidlig til ro, trekker Einar og Arne over til naboene og trår til med sang og spill. Etter hvert blir hytta full av sunnfjordinger som danser mens Arne klimprer i vei på "Skilles Johanne" og andre gode, gamle slagere. Det blir en kjempekoselig kveld og vi erfarer at sunnfjordinger helst drikker Jägermeister etter turen. De er spandable også. Selv sverger vi til konjakk, men sikkert er det at blandingen fort gjør sin virkning i slitne kropper.
Vi rusler til sengs kl. 01.00, mens sunnfjordingene holder ut til kl. 04.00. Likevel mønstrer de på neste dag og setter kursen mot Skålatårnet. Det var også vår plan, men legemet er skrøpelig etter gårsdagens tur og lang kjøretur har vi tilbake til Lillehammer. Vi slår oss til tåls med det vi har oppnådd, og setter nesa hjemover etter en fantastisk helg.
