Påsketur i Trollheimen 3-6/4-98

Einar og Arne.

Av en eller annen grunn er det liten interesse for noen påsketur. Ikke en gang Einar bobler over av entusiasme, men lar seg til slutt overtale av Arne. Det er langt å kjøre 30 mil for en skitur, men pytt, pytt. Utpå kvelden er vi framme på Jøldalshytta etter å ha gått de 4 km fra P-plassen.

Neste morgen følger vi kvistinga inn i Åkerdalen. Det er hard skare og nedkjøringa til Langvatnet er ubehagelig for Arne som fortsatt ikke kan skryte av særlig god utforteknikk. Vi har en kraftig vind fra sida og ingen av oss er liksom i slag. Det går rett og slett tungt. Matpausa tar vi tause og inneslutta i hver vår vindsekk. Ingen føler trang til sosialt prat.

Før vi veit ordet av det er vi på høyeste punktet og ser ned på Gråsjøen med vakre Snota i bakgrunnen. I det samme legger vinden seg, sola kommer varmende fram og alt blir fryd og gammen. Maken til forvandling, stemningen stiger 100%. Til og med skaren er borte. Nedover lia er det flott styresnø og vi slipper oss ned mellom furutrærne i et frydefullt renn der selv Arne behersker svingteknikken.

Nede på flata finner vi ikke kvistinga igjen, men roter oss fram gjennom skauen. GPS-navigatoren er det ikke hjelp i for bruksanvisningen er glemt hjemme og ingen husker hvordan den brukes. Det spiller ingen rolle. Trollheimshytta finner vi uten problemer selv om traseen dit ble litt kupert og kronglete for oss.

Klokka er bare 15.00 og vi synes det er flaut å være blant de første gjestene. Det varer ikke lenge før det hagler inn med folk, så kanskje er det greit at vi har fått sikra oss et rom.

Ny praktfull morgen. Vi skal bratt opp Slettadalen og tar på fellene med det samme. Havner i feil dalside og må plundre oss over til andre sida der kvistinga går. Inne i dalen flater det ut, men så kommer det et skikkelig bratt parti der skaren ligger steinhard. Sure fallvinder soper nedover fjellsida. Takk og pris for fellene. Det går tross alt greit for oss, andre har det adskillig verre. Endelig er vi oppe ved Svarttjørnin og raster ved en diger stein. Her melder det eksistensielle spørsmålet seg: lønner det seg å sitte på solsida, men med vinden rett i mot, eller skal man satse på det skyggefulle le-sida. Derom blir vi ikke enige, og i rein trass ender vi på hver vår side av steinen. Det blir en ny lunsj i opphøyd taushet.

Blåhø (1671 m) reiser seg vakkert med en dramatisk egg vendt mot oss. Den kan vi ikke bare passere, så til topps bærer det. Utsikten har inspirert til svulstige fedrelandsbesvergelser anno 1893 på den digre kopperplata som er festet i varden. Ikke så rart egentlig. Det er praktfullt her oppe.

Einar er litt reservert i forhold til motbakker, mens Arne har det verst nedover. Til toppen av Blåhø gikk det oppover, men derfra og til Gjevillvasshytta er det mest nedover. Vi får slite på hver vår måte, men kl. 17.00 svinger vi inn på tunet.

Mandag er praktfull og det blir snart nytt terreng når vi tar innover Høghødalen. Ved Minnildalsglupen synes vi kvistinga går upraktisk høyt oppe i fjellsida. Vi dreier isteden mot øst og tar gjennom bekkedalen der Skrika renner. Men først har vi en lang rast på en bar bergrabbe. For en luksus å ligge slik i lyngen og suge til seg den første, varme vårsola.

Like nord for Gråfjellet kommer vi inn på kvistinga igjen og deretter går det ned til Jøldalshytta og videre tilbake til bilen.

Vi har gått den klassiske trekanten i Trollheimen og synes godt om den turen. Den tiende påsketuren på rad ble en av de fineste noensinne.