Venabu-Lillehammer 26/2-1/3-98

Trond, Rolf, Einar og Arne.

Det er blitt noe kjent og kjært over det å våkne en tidlig vintermorgen på turene våre. Når de første strimer av lys trenger inn gjennom et nedisa hyttevindu starter Trond morgenritualet sitt. Forsiktig kryper han ut av posen og finner fram toalettmappa. Bein skal plastres, kontaktlinser påsettes og det klirrer litt i en pilleeske. Vi andre fjerter litt nede i posene, strekker oss noen minutter ekstra og lytter etter vinden. Trond gir en værrapport og så er dagen i gang. Einar fyrer opp i ovnen og lager havregraut. Snart sitter vi benka rundt bordet. Deretter går oppvasken og klargjøringen av hytta sin gang på rein rutine. Hver og en veit hva han har å gjøre. Snart låser vi hytta og spenner på skiene. En ny dag med nye muligheter ligger foran oss.

Igjen har vi satsa på vårt tradisjonelle vinterferieopplegg, men denne gangen siste og ikke første helg i vinterferieuka. Det betyr at vi ikke kan regne med å ha hyttene for oss selv, og Balder blir satt igjen hjemme. Vi kommer først av gårde fra Venabu kl. 22.00. Det er sterk vind, snøvær og -2 grader. Med tre halogenlykter er det likevel ikke noe problem å følge stikkene mot Gråhøgdbu, men vi skremmer nok opp familien som ligger og sover da vi braser inn såpass seint.

Neste morgen er det god sikt, men fortsatt vind og litt føyke. Arne har kjøpt en GPS navigator og den får vi testet nå (konklusjonen vår er i grunnen at dette er en sånn "kjekt å ha"-greie). Vi kommer til Jammerdalsbu allerede kl. 14.00, men bestemmer oss for å bli. Det feires med adskillige drammer, og da været klarner opp etter et par timer er vi ikke kapable til å gå videre og må lide oss gjennom en laaang kveld på hytta.

Ny dag, mer vind, men god sikt. Vi peiler oss mot et tysk flyvrak som styrtet et sted på Øverlihøgda i 1943. Vi har fått beskrevet beliggenheten og det er ikke særlig vanskelig å finne (for den som måtte være interessert er koordinatene 6826685N 32571449Ø). Det er underlig stemningsfullt å stå rundt flyvraket som det bare er skjelettet igjen av. Det ligger så ensomt her opp i snøføyke og ulende vind. Vi lurer på hvordan besetningen må ha opplevd å ende på et trøstesløst og øde sted som dette. Seinere får vi brakt på det rene at de foretok en kontrollert nødlanding på grunn av ising på vingene. Flyet, en tysk Junker, var visstnok lastet med deler til flymotorer. Besetningen, som alle overlevde, tok seg ned til folk og lasten ble seinere hentet med hester.

Øverlihøgda er ikke noe blivende sted og vi haster videre mot Saubua hvor vi finner igjen stakinga til Vetåbu. Det går trått og tungt nedover Breijordet, så det er godt med en porsjon "Rett i koppen" på hytta. To gutter som også lå på Jammerdalsbu er kommet hit allerede. De starter neste etappe mot Djupslia en halv time før vi også presser videre. Einar synes det går særdeles lett i starten. Ikke så rart. Sekken står nemlig igjen på trammen. Det må være toppen av glemsomhet.

Vi går rett mot Høgtind. Platået her oppe er egentlig et nydelig område. I dag blåser det for mye til at vi nyter det. Vi passerer øst for Herratind og får en grei nedkjøring til Tautra. Her blir det nesten vindstille og lett videre til Djupslia. Unggutta har gjort et dårligere veivalg enn oss og vi slår dem med 10 minutter. De gamle er eldst, tenker vi for oss selv. Etter hvert samles det mye slags folk i hytta. De siste, to gutter i følge med ei nydelig portugisisk jente, ankommer ikke før det er køla mørkt. De har rota rundt og ville neppe funnet hytta hvis det ikke lyste innenfra.

Søndag morgen er det endelig strålende solskinn, vindstille og -14 grader. Det er oppkjørte spor hele veien og vi holder bra fart. Etter to timer er vi allerede på Rognhaugen og får vafler og kaffe der. I bakken nedenfor Hornsjøveien kolliderer Arne med en hund. Det er vondt å tryne med en 15 kg sekk på ryggen. Rolf vil innom Pellestova for å gå på do, men slike smålige hensyn vil ikke vi andre ta. Vi gjør isteden en shortcut over til Nordseterløypa og han må ut i bushen. Vi tester ut raskeste vei: Einar og Rolf går til Nordseter via aksla på Nevertoppen, Trond og Arne følger Nevervatnet. Ikke uventet er det første alternativet klart raskest. Etter en kort rast på Nordseter fortsetter vi gjennom Gropmarka og ned til Birkebeinerstadion. Her blir vi henta med bil fordi det siste stykket ned til byen er fryktelig isete og vondt.

Vi er meget godt fornøyd med turen. Vi har gått strekningen mange ganger før, men det er alltid mulig å variere, alltid noe nytt å oppleve.