Gjensyn med Tafjordfjella. Påsketuren 20-24/3-97

Trond, Rolf, Einar og Arne.

Stemningsbilde fra Torsbu:

Det har vært en lang dag og vi er i ferd med å krype til køys. En etter en går vi ut for å slå lens. Det er blikk stille og eventyrlig vakkert. De hvite fjellene funkler i natten og stjernene er så nær, så nær. Kometen Bop Haley er tydelig å se på himmelen. Ikke på mange hundre år vil den komme så nær jorda igjen. Vi hever blikket mot universet og fornemmer evigheten. Aldri har vi laget vår lille gule flekk på snøen i et så magisk øyeblikk.

Det startet med en temmelig defensiv gjeng som satte seg på toget til Bjorli. Alle klaget på dårlig form og diverse vondt i skrotten. Joda, alt er som det pleier når gutta skal på tur. Vi innlosjerer oss i appartementshotell og tar drosje til Brøste nesten morgen. Nydelig vær, men kaldt: -15 grader. Det går scooterspor innover så det er lett å gå. Bruker 4 timer til Pyttbua og koker oss suppe der. Da vi fortsetter mot Torsbu følger vi en bekkedal like vest for sommerstien. Nå er det ikke lenger merka løype. Blå elveis stikker fram her og der. Det ser rufsete og bratt ut, men går helt uten problemer. Einar har prioritert bort skifellene, noe han får angre på nå. Fra toppen slakt utfor mot Torsvatnet. Mye laussnø og dårlig gli. De 6 km. over vannet er tung brøyting. Været har blitt surt og utpå vannet føyker det så vidt. Vi er glade for at vi har sikt. Hytta må være vanskelig å finne i dårlig vær. Nå ser vi den på flere kilometers avstand. Kl. 18.00 er vi endelig der og har brukt 8.5 time. Det er nok, vi er slitne.

Faller tilbake til gamle synder og får en nokså håpløs diskusjon om videre veivalg. Opprinnelig er planen å gå til Skridulaupen, men alle skjønner at det blir for langt for oss. Og hva er vitsen med å forlate Tafjordfjella? Vi blir heldigvis enige om å gå til Veltdalshytta. Roen senker seg igjen over forsamlingen og over oss seiler Bop Haley på sin uendelige ferd gjennom verdensrommet.

Den sterke kulda gir elendig glid på skiene neste dag, men vi har da heldigvis våre egne spor å følge et stykke tilbake før vi tar av mot Kariløyfti. Bare ei snau uke seinere skal et annet turfølge bli liggende værfast i ei snøhule her i 5 døgn. Det blir denne påskens mest omtalte drama, men når vi passerer er det bare fryd og gammen.

Vi skal på Karitind, men gjør et dumt veivalg. I skråningen ned mot vann 1455 m. kjører vi oss fast, gir opp toppen og tar isteden raskeste vei mot hytta som vi når allerede kl. 15.00. Vi skeier ut med kaffe, sigar og dram ute i solveggen og har det på G. Av og til må det være lov å kose seg også, ikke bare gampe og gå.

To spreke ungdommer fra Ålesund ankommer seinere på ettermiddagen. De har gått fra Danskehytta. Gutten er lokalkjent og vi bestemmer oss for å følge deres spor neste dag. Ruta over til Danskehytta kan ellers være krevende nok for den som ikke er kjent.

Det er drøy stigning i starten og koster selvsagt litt krefter. Vi runder Torsbreen og burde selvsagt besteget Torsnos når vi er så nær. Det blir med tanken. Fin utforkjøring ned på andre sida. Vi skal innom ei kraftverkshytte i sørenden av Grønvatnet. Vi runder høyde 1497 m. og får en grei nedkjøring til vannet. Det er vilt og øde rundt oss. Hytta er liten, men vi fyrer opp og det blir riktig trivelig.

Da vi langt om lenge når Vikvatnet setter Einar opp et morderisk tempo i den tro at hytta ligger rett på andre sida. Det viser seg å ikke stemme. Derimot ligger den høyt opp i fjellsida, helt ulogisk plassert og vanskelig å finne. Det blir et bask som tyner ut av oss våre siste krefter. Det er opp til flere familier med små barn som har ligget på hytta i flere dager. Siden det er tidlig på ettermiddagen vil det bli en lang kveld. På toppen av det hele har vi drukket opp all konjakken. Ungeståk og spritlause; det er dystre framtidsutsikter. Den ene familiefaren forbarmer seg over oss og spanderer en dram. Hyggelig gjort.

Så er det bare siste etappe ned til Grotli og det er kjapt gjort. Mister bussen som kjører akkurat i det vi svinger inn på tunet. Pytt, pytt, vi dusjer, spiser og fordriver tida som best vi kan. Vi har nå opplevd Tafjordfjella både sommer og vinter og kan ikke få fullrost området. Det har alt en fjellvandrer kan begjære, men er opplagt krevende hvis været svikter.