Ulv i sikte. Pellestova-Venabu 22-24/2-97

Einar og Arne + Balder.

Forkjølelse, feil prioriteringer og dårlig planlegging forhindrer de andre fra å delta denne gangen. Det er hvertfall vår konklusjon da vi innbitt starter fra Pellestova i et alldeles ufyselig vær. Som året før er det nødvendig med oppkjørte spor. Utenom disse synker man rett til bunns i sukkersnø. Einar har fått sjekka ut at det er kjørt hele veien, så det skal ikke bli noe problem. Egentlig viser det seg at været er helt ok også. Det løyer straks vi kommer ned på myrene og vi har dessuten vinden i ryggen. Med Balder foran pulken er sekkene dessuten meget bekvemme.

Til Rognhaugen på 1.5 time. Her blir det kaffe og vafler. Så videre til Keiken og Nysætra, men her deler sporet seg. Vi tar av i retning Grunna, men så deler sporet seg igjen og ingenting stemmer. Kraftig irriterte over manglende skilting ender vi på Gompa og roer ned med litt mat og en vurdering av situasjonen. En familie passerer, og loser oss inn på en grei vei videre. Etter en liten avstikker i laussnøen kommer vi igjen på rett kjøl og etter en stund ser vi Flåtåmoslæan. Nå kjenner vi oss igjen! Klokka er 17.00 da vi passerer P-plassen på Gopollen. Veien videre innover er helt avblåst og vond å gå på. Fra Bjørgeseter er det ganske mørkt og vi er slitne. Mister sporet et par ganger og forbanner mangelfull staking. Tar oss inn igjen og glir lettet inn på folketomme Vetåbua i tussmørket.

Blygrått vær neste dag. Vi kommer litt seint av gårde, men tar pause i Saubua etter 2 timer. Herfra blir det sterk vind og null sikt. Krevende over Øverlihøgda. Vi ser ikke lenger stikkene. En av oss må fram og leite, mens den andre står igjen ved siste stikke. Det er lett å miste kontakten, hadde vært en fordel og vært tre akkurat nå. Sakte, men sikkert går det framover. Da vi seinere sjekker vindmåleren på Venabu viser den sterk kuling på dette tidspunktet. Oppe på Øverlihøgda tok det nok enda sterkere.

Vi ser ikke Jammerdalsbu før vi er helt innpå hytta. Desto gledeligere er det å komme fram, selv om det blir en lang kveld for to slitne herrer. Ute piper vinden, inne lærer vi oss å tie sammen.

Vinden har stilnet, føret er supert. Det går som ei kule mot Venabu. Bruker bare 2 timer til Dørfallet. Ute på ei myr blir vi oppmerksom på et stort dyr som krysser vår kurs på vei nordover. Vi stanser, men i det samme merker dyret oss. I lange byks forsvinner det ut av syne. Utseende og størrelse tyder på ulv, men det kan vi nesten ikke tro. Da vi seinere kontakter fjelloppsynsmann i Ringebu har han sett samme dyret noen dager tidligere. Dermed er det liten tvil, og vi er en spesiell turopplevelse rikere.