Kjempetur i Tafjordfjella 16-19 august 1996

Einar, Rolf, Sven, Trond og Arne.

Tafjordfjella er et av de flotteste bekjentskaper vi noensinne har gjort. Dette området har alt en fjellvandrer kan ønske seg.

Vi reiser oppover etter jobben og får en deilig kveldstur fra Tunga og innover dalen til Pyttbua. Hytta er imponerende med 53 senger og innlagt vann.

Neste morgen går vi mot Pyttegga. Veien opp gir seg selv og er helt grei. Einar sliter tungt oppover. Han var ute og rodde tidligere i uka sammen med ei ung og pen jente i roklubben. Selvfølgelig måtte han prøve å imponere og overdrev innsatsen, slik gamle gubber har lett for å gjøre. Han er helt maroder og konstaterer at han har både hofteleddsdysplasi, bekkenløsning og et snev av revmatisme.

Fra toppen går vi rett ned mot Søre Skaret. Det er bratt og vi må forsere et par kinkige punkt, men det går greit. Vest for skaret åpner det seg en stor botn, vill og mektig. Vi følger vestre brekant ned til vannet og elva videre utover dalen. Det er virkelig en flott passasje. Nede i Øvre Reindalen går det greit å vade elva og dermed er vi inne på T-merka sti til Reindalsseter. Den ligger helt nede på 710 m. og nedstigningen kjennes i beina. Til gjengjeld er det idyllisk og vakkert her, og vi koser oss skikkelig.

Ferden mot Veltdalshytta går via Huldrekoppen neste morgen. Dette er et nydelig område, med de ville og bratte fjella som et dramatisk bakteppe. Bratt opp til stidele mot Grotli og her tar vi matpause. På høyeste punktet møter vi et større jentefølge, men de skal dessverre motsatt vei. Vi fortsetter utover mot Veltdalsvatn. Fram til hytta er det to alternative ruter (en via bru) alt ettersom hvor høy vannstanden er. Framme på hytta etter bare 5 timer. Einar går rett til sengs og gjør ikke mer av seg den dagen. Vi andre besøker Fieldfarehytta i løpet av ettermiddagen. Her levde et par Milorgkarer i dekning i et helt år under krigen. En severdighet som virkelig er verdt et besøk. Veltdalshytta er også kjempestor. Vi må bare dele den med to eldre gubber så det er god plass. Vi koster på oss hvert vårt enerom om natta.

Tredje og siste dag er dessverre grå og disig, men vi legger i vei mot Karitind. Det er litt rufsete terreng, men lett å finne fram. På toppen er det verken utsikt eller særlig trivelig, så vi begynner umiddelbart nedstigningen langs bratt rygg mot Pyttbua. Er snart under skydekket igjen, men gjør et litt dumt veivalg og havner for langt ned i fjellsida mot vann 1261. Under kryssing av en bratt snøbakke med stup på nedsiden blir det en smule dramatikk. Einar kommer ut på et glatt isparti og må hales i sikkerhet.

Nesten nede ved Pyttbua tar vi en matpause og dagens andre dramatiske situasjon oppstår: Etter et vepsestikk får Arne en kraftig allergisk reaksjon. Armen hovner opp og blir tjukk som en tømmerstokk. Han blir hengende bak med øresus og hjertebank. Det er bare å bite tenna sammen og presse de siste kilometerne ned til bilen, og i løpet av den tida har det verste ubehaget gitt seg.

Etter et bad i elva setter fem fornøyde karer kursen hjemover. Dette har vært en kjempetur, så hit vil vi tilbake ved en seinere anledning.