Levadavandringer på Madeira 6-13 november 1995

Trond, Rolf, Einar og Arne.

Noen ganger blir drømmer virkelighet. Drømmen om Madeira er kanskje ikke den vanskeligste å realisere, men lell da gut! For oss var det seriøse greier. Ideen var det Rolf som kom med under julebordet vårt 4-5 år tidligere. Det året han fylte 40 år skulle vi dra på guttetur til Madeira, foreslo han. Vi skålte entusiastisk for det, men i årene som fulgte ble det egentlig ikke snakket så mye mer om saken, før Rolf en dag fortalte at han snart hadde bursdag...

Drosja kjører oss innover til Nonnenes dal, men slipper oss av på det høyeste punktet slik at vi kan gå de siste kilometerne ned til landsbyen. De første skrittene på stien nedover fjellsida er litt famlende, det virker så bratt og uvant med det samme.

Etter lunsj i landsbyen fortsetter vi over på andre sida av dalen og stiger 700 bratte høydemeter opp før vi bikker over kanten av fjellsida. Det er grønt og frodig og vi småspiser kastanjer som kan plukkes rett fra trærne. Vi føler oss på en måte langt til fjells samtidig som vi tydelig hører bikkjeglam, stemmer og bilstøy nede fra dalen. Vi finner stien ned til Corticeiras på andre sida. Herfra er det vei videre nedover til Estreito de Camara de Lobos. Kraftig regn avløses av sol, vi passerer mye koselig bebyggelse og frodige hager på vår vei. Et sted går hageporten opp og en eldre mann vinker oss innenfor. Kona byr på egenprodusert vin. Den er sur og uferdig, men vi skåler for vennligheten og den vakre, lille hagen deres.

Vi har kjøpt kart og en engelsk bok med turbeskrivelser. Herfra har vi plukket ut Levada do Norte som neste dags turmål. Denne kanalen går i ca 500 m. høyde, gjennom kulturlandskap og bebyggelse, hele tida med utsikt til havet. Været er flott og fotomotivene står i kø. I fjellsidene er det opparbeidet terasser med vinranker og grønnsakerhvor. Gjennom bebyggelsen er det mer forsøplet og med tiggende unger. Underveis møter vi jammen en DNT-gruppe også. Vi avslutter turen i Riberia Brava etter 5 timers rolig gange og tar bussen tilbake til Funchal.

Nå vil vi opp i høyden og se soloppgangen fra fjellet Pico Areiro. Vi har bestilt drosje som henter oss utenfor hotellet kl. 05.30. Det er stupmørkt og kjøreturen opp til toppen tar hele 1.5 time. Føler oss litt forlatt der vi står i mørket og ser de røde baklysene på bilen forsvinne nedover igjen. Nå er det bare å vente på soloppgangen. Det er vakkert når ildkula kommer stigende opp av havet og verden gradvis kommer til syne for oss. Arne har med seg mobiltelefon og ringer familien. Hjemme sitter de ved frokostbordet og skal øyeblikkelig begi seg ut i en stusslig og mørk novembermorgen. Det er kontraster. Vi venter til det er lyst før vi begir oss ut på stien til Madeiras høyeste fjell Pico Ruivo (1862 m.). I den engelske turboka er dette beskrevet som en tøff og dramatisk tur. Vi erfarer fort at det er ikke tilfelle. Landskapet er riktignok forrevent og vilt, men stien er så til de grader tilrettelagt med rekkverk og det hele. Vi er nesten litt skuffet, men har en flott tur. Etter 3-4 timer er vi framme ved Ruivo og rusler til topps. Deretter ned til ventende drosje ved Archado do Texeira. Vi har bestilt bilen for hele dagen, det koster bare 600 kr. Sjåføren er begeistret over å se oss igjen. Han er både kunnskapsrik og språkmektig og underholder oss hele veien tilbake. Vi mellomlander i Porto da Cruz for en lunsj i strandkanten.

Etter en hviledag i Funchal drar vi tilbake til Nonnenes dal på lørdag for å bestige Pico Grande. Oppstigningen er fantastisk, så bratt og vilt. Regn og tåke skaper en spesiell stemning. Vi finner ikke veien til selve toppen og gir opp det prosjektet. Følger heller stien videre til Corticeiras. Derfra er vi jo kjent og gruppa splitter seg i to og gjør litt forskjellige ting resten av dagen. Samles til middag om kvelden. Einar vil på nattklubb, men Madeira er liksom ikke stedet for futt og fart. Vi finner imidlertid et suspekt sted og Einar raser inn for å sjekke forholdene. Borte blir han og etter en stund rusler vi andre etter. Synet av Einar med et salig glis, sittende i en sofa sammen med ei diger hore som presenterer seg som Ophelia, er ubetalelig. Hun blir fryktelig skuffet da vi tar han med oss og går, men Ophelia ble utropt til turgruppas skytsengel etterpå og omtales både titt og ofte når praten kommer inn på kvinner i våre liv.

Søndag er siste dag med turmulighet. Vi har saumfart turboka for å finne et spenstig opplegg og bestemmer oss for å gå til Inferno. Navnet virker hvertfall lovende. Vi har ellers erfart at det boka beskriver som tunge og vanskelige turer bare er blåbær for fjellvante nordmenn. Fra utgangspunktet ved kraftstasjonen i Faja da Nogueira stiger vi 4-500 m. opp langs en traktorvei før vi fortsetter langs den velholdte Levada do Pico Ruivo. Til slutt står vi ved inngangen til en 2.4 km lang tunnel tvers gjennom fjellet. Vi har med oss lommelykter og følger bokas råd om å ta med en kjepp i hånda for å kunne føle seg fram hvis lyset skulle svikte. Tunnellen er lav og vi må gå krumbøyd. Ingen plass for folk med klaustrofobi. Det tar hele 30 minutter å passere og da er det deilig å få rettet ryggen. Her på andre sida av fjellet skifter naturen karakter. Det er brattere og villere, grønnere og fuktigere. Særlig da vi står innerst i kløfta Inferno og beskuer det vakre fossefallet der. For å komme videre skal vi nå litt tilbake og deretter over på en eldre levada. Vi plundrer litt før vi finner denne. Levadaen er smalere og usikret, og vi møter da heller ikke folk her. Vi avslutter i Casa dos Queimadas der drosja venter til avtalt tid.

Det har vært en flott uke. Vi har gått fine turer, og som kameratgjeng kan vi konstatere at vi er ganske samkjørte etter så mange år. Vi har tilpasset oss hverandre og har det triveligere sammen enn noen gang.