Rollebytte i oppgang B: påsketur i Jotunheimen 5-9 april 1995

Trond, Rolf, Einar og Arne.

Trond har tatt skeia i en annen hånd og gått regelmessig på treningsstudio i et helt år. Man kan se med det blotte øye at han har blitt et nytt og bedre menneske. Rolf viser på sin side at man kommer langt med sterk vilje også. Han er trolig i dårligst form av oss alle, men presser igjennom den tyngste turvarianten.

Det starter onsdag kveld med start fra Gjendesheim kl. 19.00. Det er gråvær, men vindstille og vi har en fin, liten tur på 1.5 time over vannet til Memurubu. Vi har ringt på forhånd og er ventet. Det er bare en håndfull gjester der fra før. Verten Egil Sveine blir sittende lenge ved bordet vårt og prate. Vi finner tonen, og han blir tydelig vonbråten da vi forteller at vi stort sett er byråkrater i det offentlige. Den rasen har han tydeligvis ikke sansen for, men skepsisen forsvinner heldigvis etter hvert.

Det er gråvær og litt vind neste morgen, men Rolf insisterer på at vi skal gå over Memurubreen. Ingen av oss andre har lyst, men han er så pågående at vi ikke orker å protestere lenger. Dermed blir det slik.

Innover Memurudalen stiger det jamt og tanken på de 1100 meterne vi skal opp gjør hver og en mutt og inneslutta. Tause, men talende blikk blir sendt bakover til Rolf, som rusler ubekymret bakerst i sporet og lar oss andre stå for mesteparten av brøytinga. Det er nysnø og en ganske tung jobb. Inne ved brekanten blir det en kald rast før den skikkelige stigninga begynner. Kreftene tappes, vinden øker og sikten forverres. Selv Rolf begynner å innse at det ikke helt er dagen for en såpass krevende tur. Det er en stor lettelse å nå Styggehøbreskaret, for nå blir det en utforkjøring før vi fortsetter rundt Styggehø på hard og skavlete snø. Etter nesten 9 timer kommer vi fram til Glitterheim.

Fire slitne kropper presser ut neste morgen. Einar leder an innover Veodalen. Brukbar sikt over Skautflya, men vinden er sur og innbyr ikke til flere stopp en høyst nødvendig. Etter fire timer sitter vi behagelig på Spiterstulen og langer inn et par karbonadesmørbrød hver. Med et slikt underlag fortsetter vi mot Leirvassbu. Vinden har økt på, men Rolf er blitt skikkelig dårlig i magen og må foreta et kontrollert utslipp mellom vindkulene. Stigningen opp i Kyrkjeglupen er bare 150 høydemeter, men med vår kondisjon er dette den berømmelige dråpen. Det er nå Trond viser styrke. Med uante krefter etter alle sine besøk på treningsstudioet går han i front og brøyter oss fram resten av turen. Det er ikke langt igjen, men gjennom glupen presser vinden så hardt at vi har problemer med balansen. Ute på vannet blir det bedre og vi rekker en dusj før annen bordsetning på Leirvassbu. En ny 9 timers dag er over og vi minner hverandre om fjellregelen "Velg tur etter evne".

Strabasene er over, bare stigningen opp til Raudalsbandet byr på motstand neste dag. Til gjengjeld blir det lang rast på Olavsbu med suppe og fruktcoctail. Videre til Gjendebu går det av seg selv og vi tilbringer kvelden med en gjeng fra Ringebu.

Siste dags etappe tilbake over Gjendevannet er i utgangspunktet ganske kjedelig, men i medvind går det til Memurubu på et blunk og vi tar oss tid til å hilse på vårt nye bekjentskap der før vi fortsetter. Hele vannet er unnagjort på 2.5 time.