"Reddet" av Røde Kors. Påsketur Kongsvoll - Lesja 25-28 mars 1994

Sven, Rolf, Einar og Arne.

Tog til Kongsvoll torsdag kveld. Trond er blitt sjuk og kan ikke bli med. Vi andre boller oss på Kongsvoll fjellstue med mat og vin.

Fint vær neste morgen og vi møter heldigvis ikke moskus på vei inn til Reinheim. Lang rast her før vi fortsetter til Åmotdalshytta. Vi ankommer samtidig med et digert Seaking helikopter som setter av hyttevakt og diverse utstyr.

 

Været neste dag er ikke lovende, men vi har heller ingen lang marsj framfor oss. Rolf har fått ordnet med nøkkel til Salhøtjønnhytta som eies av Lesja fjellstyre. Dermed deler vi strekket Åmotdalshytta-Aursjøhytta i to. Det ville ellers bli i lengste laget. Vi må delvis orientere på egen hånd, men følger i stor grad sommervardinga. Det er lite snø og mye stein, så skiene får en del juling. Vi har ikke før nådd hytta før uværet kommer som sluppet ut av en sekk. Vinden raser utenfor og vi er lykkelige over å ha kommet i hus. Det blir en lang kveld i den bitte lille hytta, men Einar har med seg radio og dermed får vi hørt den norske Grand Prix finalen. Føler at vi er ganske langt fra folk og lurer litt på hva vi skal gjøre hvis ikke været bedrer seg.

No problem. Neste dag er bra og det har falt snø i løpet av natta. Einar har klekka ut en flott trase videre og vi går i høyden hele veien. Det er vilt og vakkert rundt oss og ikke et menneske å se. I Skjelbreiddalen er det partier med lite snø. Stakkars ski! Nede i et bekkegjel oppdager vi ferske spor og fastslår at det må være jerv. Vi følger spent sporene innover, snart slutter de bak en diger stein. Plutselig hopper en hare fram og avslører våre manglende kunnskaper om dyrespor i fjellet. Nei, fjellfolk av jegertypen er vi definitivt ikke. Langs Aursjøen er det rufsete og kupert terreng. Det er heller ikke brukbart ute på isen på grunn av neddemming og store issvuller. Vi er slitne så det holder da vi kommer fram, men Aursjøhytta er stor og flott.

Værvarselet for neste dag er dårlig. Vi skal gå halvveis over Aursjøen, deretter bratt opp 400 høydemeter og så ned til Lesjaverk. Det blir vanvittig tungt over vannet i sterk motvind og snøføyke. Til og med vindbuksene må på, og de er det ikke ofte vi har brukt før. Det er store issvuller som delvis er avblåst ute på vannet. Vi pigger over ispartier der vi aner det mørke og kalde dypet under oss. Er isen trygg? Vi misliker oss som vi aldri har gjort før, men har ikke noe valg. Vi må framover. Bruker 4 timer på 15 km uten en eneste pause. Da ser vi endelig setergrenda Gåsbu. Nå må vi finne en levegg og få hvilt oss. Vi er fysisk og psykisk nede akkurat i det øyeblikket. Det hele virker temmelig håpløst. Vi kreker oss fram til nærmeste hytte. Jammen står det en Røde Kors scooter utenfor, og før vi aner kommer den lokale representanten for påskeberedskapen ut og ber oss inn. Det blir kaffe og vafler i god og varm hytte. Han nesten forbyr oss å prøve ruta over til Lesjaverk. Selv skal han med scooteren til Kvitkrysset for å hente varer og foreslår at vi snørekjører dit. Vi er overlykkelige. På mobilen bestiller han drosje, så den står klar når vi kommer og frakter oss videre til Lesja. Vi rekker akkurat toget hjem.

Det må være dette som heter å bli reddet av gongongen! Takk og takk. Ikke i vår villeste fantasi hadde vi forestilt oss en slik avslutning på turen, men lykken står den kjekke bi. Av og til skal man ha litt flaks også.