Jostedalsbreen på langs 11-14 mai 1994

Einar, Sven og Arne.

Vi kjører oppover onsdag ettermiddag. I Bismo plukker vi opp en sjåfør i Otta bilruter som vi har gjort en avtale med. Han blir med oss inn til Sota og kjører bilen vår ut igjen. Kl. 18.20 går starten i vårstemning og nydelig kveldsvær. Veien mot Mysubytta er vekselvis bar og snødekt, og veldig bløt. Vi må av og på med skiene en rekke ganger, noe man ikke så gjerne gjør med tung sekk på ryggen. Etter hvert gir vi blaffen og beholder skiene på. De er uansett ganske oppskrapa etter påsketuren. Fra Mysubytta blir det endelig godt skiføre. Når fram til Slæom kl. 22.00. Vi håpa å være de første og eneste, men kl. 00.30 dumper det inn 14 personer fra Oslo. De setter i gang med et voldsomt matstell så det blir dårlig med søvn på oss.

Været er nydelig neste dag der vi står oppe i Kupløyftet og skuer mot Lodalskåpa og det forjettede land. Det er fortsatt langt dit, men det går på skinner videre til Lodalsbrekka. Et digert følge kommer sigende opp fra Erdalen og nede ved Småttene formelig kryr det av folk. Der tar også vi to timers pause med livgivende "Rett i koppen". Det suser i primusen, sola steiker og sender småras ned fra fjellsidene rundt oss. Det er godt å være til!

Da vi binder på oss tauet har mange gått opp Småttene før oss, så det er bare å følge etter i ferdige spor. Tungt nok likevel. Vi drikker oss utørste fra en sildrebekk i Ståleskaret, men trekker et stykke lenger ut på breen før vi slår leir. Seinere på kvelden teller vi nærmere 70 telt rundt Ståleskaret, så vi er ikke akkurat aleine. Mange går kveldstur på Kåpa. Det burde vi også gjort, men må bare innrømme at vi er for slitne. Isteden nyter vi utsikten og solnedgangen fra teltåpningen og har det helt prima.

Fortsatt pent vær neste dag, men såpass sur vind at vi går med vindjakkene på oss. Einar presser opp tempoet og må settes på plass. Siden holder vi følge. Einar har ikke vært på Høgste breakulen før og vil gjerne oppom. Det føles langt og tungt, så vi angrer litt på hele greia. Nesten på toppen møter vi et lite lemen på frisk marsj gjennom snøen. Stakkars jævel. Hvordan kom du hit opp til den evige snøen i 1900 meters høyde?

Endelig kan vi ta pause ved varden og en ny porsjon "Rett i koppen" bringer kreftene tilbake. Einar kunngjør at han har nådd sitt livs Sydpolen. I det hele tatt er Erling Kagge og Børge Ouslands prestasjoner gjenstand for mye diskusjon underveis. Vi erkjenner at en bretur er utfordring nok for oss, og er dessuten skjønt enige om at vi aldri skal gjøre det mer.

Ved Bings gryte er det folksomt om kvelden. Vi slår leir ute på kanten og oppdager for seint at vi befinner oss ubehagelig nær et gammelt latrineområde. Ellers er det ganske hyggelig å ligge i soveposen etter en bedre middag og høre surret fra menneskestemmer i teltene rundt oss.

Neste morgen er vi av de første som bryter leir og begir oss mot Fjærland. Det er tjukk tåke, men det går et tydelig skispor fra dagen før som vi bare kan følge. Nedenfor Flatbrehytta har det gått enorme ras og vi går derfor på snø helt ned til veien. Anders Øygard er død så det er ingen som ønsker velkommen lenger, men vi får snart haik med vennlige mennesker og tar inn på forhåndsbestilt campinghytte. Deretter tradisjonell avslutning på Mundal hotell om kvelden.

Vi er storfornøyde med den flotte turen og blir fort enige om at den godt kan gjentas likevel.