Tung tur med innlagt stunt: Bøvertun - Grotli 1-5 april 1993

Einar, Rolf, Trond og Arne.

Vi har endelig kommet fram til Grotli hotell og viser hotelldirektør Are Bergheim skisporene våre som går ned bratthenget like til høyre for toppen av Skridulaupen.

-Oi, sier han imponert, det der er eit stunt ingen har gjort før!

Vi er imponert selv også, det ser hårreisende ut. Vi var ikke riktig så høye i hatten da vi sto der oppe på kanten.

Mange alternativer hadde vært opp til diskusjon over noen øl og en pizza i forkant av denne turen, men Einar organiserer et bra opplegg i Breheimen og dermed drar vi til Bøvertun. De siste kilometerne inn til hytta går vi på ski i nydelig måneskinn. Her blir vi hyggelig mottatt som de første og eneste gjestene.

Brukbart vær neste dag da vi setter kursen mot Trulsbu. Bare laussnø, og fryktelig tungt oppover Dumdalen. Etter 3 timer har vi bare gått 4 -5 km og det gjør oss litt betenkte. En kjentmann med hytte på Storevatnet tar oss igjen og vi følger etter i spora hans. Han tar seg ned til vatnet via en bratt trase. Her hadde vi neppe gått på eget initiativ, men sparer inn masse tid. Så må vi ta oss fram på egen hånd igjen. Ny stigning opp N. Slampeløyfti og skrått utover om Høyøyin før ny tung stigning til Svartdalstjønn. Været er blitt dårligere og gliden på skiene er elendig. Fra Breidalsvatnet begynner vi å rote med orienteringen og er i tillegg veldig slitne. Selv om det begynner å bli seint på dag roer vi ned med en skikkelig pause og nøye studering av kartet. Det er nesten mørkt når vi endelig står på kanten av Lundedalsbandet og ser hytta der nede. Kloke av skade finner vi også den rette traseen ned denne gangen. Krampa river i beina, og det er usigelig godt når vi endelig kan vi fyre opp i den tomme hytta. Vi har gjennomført en etappe som var langt hardere enn vi var forberedt på

Neste dag er kroppen tung og tåka tett. Vi går mot Sota via Illvatnet. Det er heldigvis kvista. Etter en times tid skjer underet: vi kommer over tåka. Det er klar blå himmel og Holåtindene kneiser til høyre for oss. Det blir rein parademarsj videre, bortsett fra at Rolf nesten faller ned i en sprekk i isen på det neddemte Illvatnet. Vi har da forlatt kvistinga og skal dreie rundt Tundradalskyrkja for å komme over mot Steindalen. Det frister å gå rett mot Slæom, men Arne er blitt sårbeint og trist til sinns. Han vurderer å bryte, men lar seg overtale. Vi kjører skrått nedover fjellsida innover mot Mysubytta. Det er en ypperlig trase som ikke koster krefter i det hele tatt. Deretter blir det imidlertid den vanlige veien videre. Kl. 19.00 ser vi pipa på Slæom dukke opp bak en haug, og stavrer oss de siste meterne fram. Det er ikke mye krefter igjen i noen av oss. Hytta er tom, men fylles litt seinere opp av mye folk som kommer fra Sota.

Arne sliter med tunge tanker og såre bein neste morgen, men legger ekstra polstring på hælene. Vi følger sommerruta inn på Sygneskardbreen. Det blir mye ekkel skråbakke før vi kommer opp. Dumt veivalg. Oppe på breen er det surt, men vi tar lunsj i hver vår vindsekk. På nytt klarner det opp og turen videre over Sikilbreen er praktfull, Snart kaster vi oss utfor den bratte lia ned Leirvasshøi, men har styresnø og perfekte forhold. Det går som en leik. Midt nede i bakken støter vi på en utslitt gjeng med digre sekker som har parkert totalt. De hadde ment å gå breen på langs, men vi skjønner at moralen er i ferd med å svikte. Vi svinger oss videre nedover og når Skridulaupbu allerede kl. 14.00. Her har vi en av våre uforglemmelige stunder med akevitt og Mariekjeks i solveggen. Seinere på ettermiddagen kommer det to personer fra Grotli, og like etter to til som har gått helt fra Torsbu. Dette er spreke folk skjønner vi. Den ene drasser rundt på en diger bibel i ryggsekken, men har vel rygg til å tåle det.

Siste dag er vi alle i slag og tar friskt fatt på 1000 m. stigning til Skridulaupen. Lunsjen ved brekanten blir av det lystige slaget. Nye vitser får stemningen på topp. Oppunder toppen blir det tåke og kraftig vind. Vi mister retningen, roter oss ut i et uføre og får en eksponert og skummel stigning til toppeggen. Akkurat da er det ingen som liker seg. Heldigvis har vi ingen uhell, men holder hodet kaldt og det hele går bra. Rolf er så alterert at han umiddelbart må lette på trykket i magen når vi bikker over kanten. For oss andre er det en lidelse å måtte stå og vente i den sure vinden. For han som sitter med rumpa bar er det sikkert ennå verre. Selve varden finner vi ikke, men tror at vi er alt for langt til venstre. Her skal det i følge kartet være greit å kjøre ned. Slipper oss derfor rett utfor, men det viser seg å være kjempebratt. Einar og Trond klarer seg bra, erfarne slalomkjørere som de er. Rolf og Arne må tråkke seg forsiktig nedover med hjertet i halsen. Dette er i overkant!

Når vi endelig er trygt nede på Grotli, og i tillegg får bekreftet at denne traseen ikke er allfarvei, stiger selvtilliten mange hakk. Vi fastslår at dette både har vært den verste og flotteste påsketuren noensinne.