Påsketur i sludd og regn: Sota - Gjendesheim 10-14 april 1992

Rolf, Trond, Einar og Arne.

Vi har utvida turopplegget med 1 dag. Været har vært kjempeflott i lengre tid og vi har store forventninger. Trond, stakkar, har slitt med en vond akilles hele vinteren og er i tillegg fryktelig forkjøla.

Drar inn til Sota torsdag kveld og starter kl. 09.30 neste morgen. Det er gråvær og mildt. Oppstigningen til breen blir tung på det bløte føret. Vi bruker skifeller helt fra start. Oppe på breen blåser det friskt og vi ser ingen ting i tåka. Etter hvert blir føret stadig bløtere og det er yr i lufta. Etter 6.5 times tur er vi endelig framme på Nørstedalsseter hvor vi får en kjempehyggelig mottakelse som de første gjestene denne påska. Seinere på dagen kommer en DNT-fellestur på 13 personer fra Krossbu.

Virkelig stusslig vær neste morgen med tåke og småregn. Samme hva vi smører med så gir det ikke feste under skiene. Vi ender opp med å bruke fellene nesten hele veien til Sognefjellshytta. Det er null sikt, null glid og hele turen er en lidelse. Vi bruker 7 timer. På Dagsrevyen ser vi en påskereportasje fra Lillehammer. Der er det strålende sol.

På Sognefjellet er det fortsatt mildvær og duskregn. I tåka kommer vi feil ut neste morgen. Følger kvistinga mot Skogadalsbøen et stykke før vi oppdager tabben og må rykke tilbake til start. Deretter langs kvistinga over Smørstabbreen. Fellene klabber som faen oppe på breen, men nede i Gravdalen er det såpeglatt og vi må sette dem på igjen. Vi tar oss av ei utkjørt jente som bare er forlatt av kjæresten og overlatt til seg selv. Vi får henne med oss til Leirvassbu, og skjønner godt at hun ikke har spesielt varme følelser for han lenger. Hun ordner seg umiddelbart scootertransport ned i Bøverdalen og tar knapt farvel med kjæresten før hun drar sin kos. Vi skjønner henne godt.

Vi har også vårt å stri med. Været er like bedritent neste dag. Vi får høre at det er masse overvann på Gjende og forlater planen om å gå i den retningen. Isteden satser vi på Glitterheim. Einar vil til alt overmål gå via Veoskar, en håpløs tanke i slikt vær, men han står på sitt og legger i vei i høyt tempo. Rolf følger etter. Strategien er nok å dreie av oppover og tvinge resten av gruppa til å følge etter. Det blir full spredning i feltet. Ingen aner hvor de andre befinner seg og hvor i helvete er oppgangen til Veoskar? Plutselig dukker konturene av Spiterstulen fram. Dermed samles gjengen der og Trond gir klart uttrykk for sin skuffelse over egoholdninger og manglende samhold. Det er så sant som det er sagt.

Veoskar er ikke lenger noe alternativ så vi begir oss opp den bratte lia til Skautflya. Det er tung stigning og lite snø, men så begynner endelig lykken å smile til oss. Været letter og føret blir bedre. Turen videre til Glitterheim blir fin. Einar peiser på langt foran, vi andre tre går i følge.

Tirsdag: endelig brukbart vær og føre. Vi finner det fornuftig å splitte oss. Samværet begynner å gå på nervene løs og vi er rett og slett litt lei hverandre. Einar og Rolf går mot Nautgardstind, Trond og Arne strake veien til Gjendesheim. Begge grupper har en fin tur, lykkelig fri for å irritere hverandre. På forskjellige måter ankommer vi bygda, samles igjen på togstasjonen på Otta og da er faktisk gjensynsgleden stor. Tross alt sier vi oss fornøyd med turen, selv om 5 dager ble for mye, værforholdene tatt i betraktning.