Jostedalsbreen på langs 8-12 mai 1991

Einar, Rolf og Arne.

Rolf hadde gått glipp av det meste denne vinteren og var sterk pådriver for en bretur. Breen på langs hadde vi snakket om mange ganger, men det hadde blitt med praten. Nå må vi bevise for oss selv at vi ikke bare er pratmakere.

Lillehammer DNT, fjellsportgruppa skal ha fellestur. Vi vil egentlig kjøre vårt eget opplegg, men skal i utgangspunktet slå følge med dem til vi har gått i tau opp Småttene.

Onsdag kveld går vi på beina inn til Mysubytta og slår opp teltet. Neste morgen får vi snart spent på oss skiene og når som de første Slæom. Får en god rast før resten av gruppa på 21 personer og 3 bikkjer kommer sigende. Noen av dem er relativt slitne allerede. Med våre nye feller går det greit opp i Kupløyftet. Grått og lite innbydende vær. Utpå ettermiddagen slår vi leir i bunnen av Småttene. Einar står for serveringen og vi har en strålende kveld i teltet.

Neste morgen i tau opp Småttene. Sekkene på ca 22 kg merkes godt og beina blir møre. Fra Ståleskar blir det tåke og motvind. Vi presser opp mot Høgste, som vi ikke finner, og slår leir et eller annet sted i nærheten. Klokka er 18.00 og folk er slitne, oss inklusive. Vi træler en hel time med å få opp teltet i den kraftige vinden, ikke minst fordi en av stengene brekker. Hva gjør vel det når man endelig ligger i soveposen og blir servert Einars rødvinsmarinerte biffgryte? Likevel en mer avdempet stemning der vi hører vinden ule utenfor. Breen er en ugjestmild plass i dårlig vær!

Heldigvis nesten vindstille igjen neste morgen, men det er tjukk tåke og folka i naboteltet har radio der værmeldinga varsler kuling utover dagen. Etter et fellesmøte ute i snøen bestemmer fjellsportgruppa seg for å bryte og gå ned Hauganosi til Jostedalen. Vår lille gruppe har sin egen diskusjon, men Arne er som vanlig i mindretall og det blir bestemt at vi fortsetter mot Fjærland. To karer fra fjellsportgruppa slutter seg til oss. Dessuten ber to danske gutter i et annet følge om å få slå følge. Ingen har vel tro på at vi skal nå helt til Fjærland samme dag. Tre mil i tung fokksnø virker langt. På den annen side er vi ikke lystne på en natt til i telt oppe på breen. Vi får satse på å gå så langt som vi orker.

Denne dagen framstår Einar som turgruppas suverene kartleser og navigatør, en posisjon han siden har hatt. Dessuten overgår han seg selv ved å brøyte nesten hele veien. Det er lange og tunge timer der vi sakte jobber oss framover den konturløse snøvidda. Det er bare skiene til mannen foran å feste blikket på. Ved Kvitekoll passerer vi et følge som går på lang rekke, og er det ikke Anders Bahr (se tur i Hurrungane, august 1987) som går der ute på sida i ensom majestet? Jovisst, det er DNT-bregruppa. Han kjenner ikke oss. Vi gir oss heller ikke til kjenne.

Endelig når vi Bings gryte. Einar er fortsatt fit for fight og koker suppe til oss. Den varslede kulingen har uteblitt, så det er ikke mye tvil om at vi fortsetter.

Ved Suphellenipa kommer vi under skydekket. Livet smiler til oss igjen. Snart står vi i skaret og ser ned i Fjærland. Herlig! Danskene har vist seg som noen tøffinger og er meget gode på ski. De forsvinner nedover med perfekte telemarkssvinger. Vi andre kommer etter i spredt orden, hver på sitt vis. Nede i dalen står Anders Øygard parat med gjesteboka si. Piratdrosje tar oss videre til Mundal hotell. Der er det fullt, så det blir ei natt til i teltet likevel. Det gjør ingen ting. Vi har nådd et mål, gjennomført "Breen på langs" og er såre fornøyd med oss selv.