Påsketur i Breheimen 23-26 april 1991

Einar, Sven, Trond, Rolf og Arne.

Andre deltakere: Stig Omholt.

En temmelig defensiv forsamling ankommer Sota lørdag ettermiddag. Særlig Stig og Trond føler seg i dårlig form, men det er Rolf som får spysjuke om natta og må etterlates i senga.

Vi andre tar til med den bratte stigninga mot Steindalen. Det er knallhard skare og vi går like godt til fots det første stykket. Flott over breen, men hvor lenge var vi i paradis? Planen var å gå til Trulsbu, men Einar må sin vane tro foreslå nytt opplegg og vil heller til Sognefjellshytta. Det virker som om han nages av frykt for at etappene våre ikke er lange nok. Midt opp på breen blir det en hissig diskusjon hvor særlig Trond gir klare meldinger. Einar surner totalt og varsler alt fra ras til snøstorm hvis vi begir oss mot Trulsbu. Det er heller ikke kvista i denne retningen. Vi trosser likevel de dystre spådommene og fortsetter som planlagt. Det blir en tung tur for oss, stemningen er jo ikke på topp. Den siste kneika ned til Trulsbu er bratt og det er viktig å finne rette nedgangen her. Derfor er den kvista, men vi mister den og roter oss ut i rasfarlig og bratt terreng. Kommer likevel greit ned, men observerer seinere fra hyttevinduet at andre følger i våre spor. En av dem får en utglidning og seiler langt nedover, heldigvis uten skader.

Neste morgen er været nydelig, men det ligger tåke nede i Middalen. Vi skal til Nørstedalsseter og Einar foreslår en alternativ trase i høyden over Namnlausvatnet. Vi andre har fått en viss aversjon mot krumspringene hans, men må innrømme at dette er et genialt forslag. Det blir da også en praktfull tur hvor vi hele tiden holder oss over tåka. Etter en flott utforkjøring ned til Grønevatnet treffer vi kvistinga på ruta Nørstedalsseter-Sognefjellet. Trond og Sven kjører rett ned til hytta, vi andre setter fra oss sekkene og går til topps på Liabrekulen. Utforkjøringa ned igjen er eventyrlig på skareføre med passe styresnø oppå. Til og med Arne føler seg som verdensmester ned her. Samme natt utbryter han høyt og tydelig i søvne: "jeg er en glimrende utforkjører". Det utløser allmen munterhet på rommet.

Samme finværet neste dag. Varmen slår oss ut og vi er kjempeslitne når vi kommer opp på Fortundalsbreen. Planen om å bestige Tverrådalskyrkja blir enstemmig skrinlagt. Imidlertid ser vi folk på vei oppover og vi oppdager at de bruker en type utstyr vi mangler: skifeller. Når vi ser hvor uanstrengt de går i den bratte bakken er det ikke mye tvil om det skal bli standardutstyr i sekken heretter.