Påsketur med konflikter: Hjerkinn - Venabu 6-9 april 1990

Einar, Trond, Rolf og Arne.

Hvem trenger fiender når man har slike venner? Det er en håpløs situasjon: vi står nedenfor Grimsdalshytta og vil hver vår vei: Trond og Arne i sporet mot Dørålseter, Einar og Rolf har dreid av og tatt peiling på Smuksjøseter via Sletthø. Vi står med 50 m. avstand og skriker til hverandre. De to første bøyer til slutt av og snur. Faen ta hele turgruppa, tenker Arne, mens de starter stigningen mot Sletthø. Dette er brudd på alle avtaler. Her skulle man ta hensyn til beinbruddet hans og hadde på forhånd avtalt en lett tur gjennom Rondane. Isteden presses man til å gjennomføre en vesentlig tyngre tur utenom allfarvei. Selvmedlidenheten og forbitrelsen kveler all turglede.

Det starta egentlig bra. Vi hadde tatt toget fra Lillehammer fredag morgen og la i vei kl. 13.00 fra Hjerkinn stasjon i nydelig vær. Einar, og deretter Rolf, langer ut og forsvinner ganske fort. Trond og Arne rusler sammen, raster med utsikt til Snøhetta og funderer på hvorfor man stresser av gårde på denne måten.

Etter fem timer samles vi på Grimsdalshytta. Det blir ganske fort en heftig diskusjon om morgendagens tur. Einar vil likevel ikke gå kvistaruta til Dørålseter som opprinnelig planlagt, men prøve en lengre og mer krevende "houte route" variant via Sletthø til Smuksjøseter. Det er uten tvil en mye mer interessant tur, så egentlig er det et godt forslag. Rolf samtykker, mens Trond er i tvil. Arne er klart i mot og føler at dette blir for krevende for sin del.

Så blir det altså Smuksjøseter, dit vi kommer etter ni timers tur. Det har vært en slitsom dag og praten har gått uvanlig tregt. Arne har knapt sagt et ord på turen, men det hjelper å komme i hus. Egentlig har ikke beinet vært noe problem heller og turen var jo egentlig flott.

Under middagen hører vi om brannen på Scandinavian Star. Utover kvelden forteller radioen om stadig flere omkomne. Det høres så uvirkelig ut at vi nesten ikke kan tro det.

Neste dag er målet Eldåbu, men alle skjønner at når vi først er kommet så langt vil Einar insistere på å gå helt til Venabu. Han er tydelig i god form og har fått den forestillingen at en vellykket tur er en lang tur. Arne har bestemt seg for ikke å si et ord. Etter å ha passert Spranget blir det såpass vind at vi spenner opp vindsekkene og seiler et par kilometer. Ved Eldåbu er Trond sliten og vil stanse der. Einar viser ingen forståelse, men insisterer på å fortsette. Rolf er med på det og Arne gir faen. Trond må bare henge på. Nå er det han som er bitter og inneslutta. De tre timene videre til Venabu er slitsomme, vi har jo en lang tur i beina allerede. Etter en ny, lang dagsetappe på 8 timer er det gjort. Vi blir mottatt på hotellet med deilig mat og drikke, og etter en god sigar er stemningen forsonende og ganske bra. Det er likevel to stykker som føler dette som en mislykket tur. Det går først og fremst på hvordan avgjørelser skal fattes i gruppa og på hvilke premisser vi skal gå sammen.

For øvrig er vi for første gang på turen enige om det videre veivalg: ingen orker å gå lenger. Turen er slutt og dagen etter drar vi til Lillehammer med toget.