Med vind i seilet: Ustaoset - Kalhovd 18-20 mars 1989

Einar, Rolf og Arne.

Vi har veldig forskjellig forhold til været og det er i grunnen et problem. Einar og Rolf lar seg sjelden avskrekke, mens både Trond, Sven og særlig Arne har lavere terskel for dårlig vær. For Arne er det definitivt en strek i regninga at Trond og Sven av forskjellige grunner har måttet trekke seg fra denne turen. Dermed er han dømt til å utgjøre mindretallet. Værvarselet er ikke lovende og hælene er heller ikke fullt restituert etter helvetesturen i vinterferien.

Vi starter fra Ustaoset, etter å ha overnattet i ei campinghytte på Geilo. Første går vi til Tuva, der vi har en behagelig rast, før vi fortsetter til Heinseter. Motvind hele tida og gradvis dårligere vær. Vi kommer oss inn i ei "krasafaren steinbu" og får i oss mat. Fra Hein blir det ganske ille. Vi får etter hvert problemer med sikten og må leite oss fram fra kvist til kvist. Det går sakte framover, mens skumringen faller på. Det hele er en ubehagelig opplevelse for alle sammen. Stanger til slutt i veggen på Rauhelleren kl. 18.00 som de eneste gjestene. En time seinere ramler det inn fire karer i lett fjellutstyr. De hadde rota seg alldeles bort og er overlykkelige for å ha funnet hytta.

Sterk vind neste dag, men vi har den i ryggen. Einar beordrer to vindsekker montert opp på skistavene. Det blir et kjempemessig seil som med letthet trekker oss alle tre. Noe knall og fall før teknikken sitter. Da suser vi til gjengjeld av gårde i vill fart og ankommer Mårbu på rekordtid. Arne vil overnatte her, men nedstemmes kontant av de to andre. Etter kraftig lunsj med karbos og speilegg fortsetter ferden videre over Mårvann. Folk vi møter gjør store øyne der vi kommer seilende. Vannet er ca ei mil langt, men det er rein parademarsj. Riktignok går det ikke fort lenger og vi må flere ganger krysse opp mot vinden som nå kommer mer fra sida. Nesten over i andre enden av vannet stilner det fullstendig. Himmelen er klar og blå og vi får nydelig utsikt til Gaustatoppen før vi når Kalhovd i vakker ettermiddagssol.

Om kvelden er det uenighet om videre veivalg. Arne er nok en gang sårbeint og bestemmer seg for å gå ned til Steinsbøle. Einar og Rolf vil fortsette til Rjukan. Det skaper dårlig stemning å skulle skille lag, men alle står på sitt.

Været neste dag løser problemet. Det er ikke særlig bra og alle går ned til Steinsbøle, uten at stemningen blir bedre av den grunn. Arne må erkjenne for seg selv at han er mer pysete i forhold til været enn de to andre. Problem nr to er de ømfintlige hælene. Gnagsåra hemmer jo også resten av turfølget og er naturlig nok til en viss irritasjon.